arbeiderforfatter
I 2020 og 2022 delte LO ut LOs litteraturpris. I annonseringa av prisen het det at «denne prisen skal styrke statusen til arbeiderlitteraturen og løfte fram arbeidsfolks fortellinger.»
Dette er flott, ja, det er glimrende. Premien er på hele 100 000, noe som gir den stor prestisje.
I 2020 vant Atle Berger med romanen «Puslingar» og i 2022 var det Gulraiz Sharif sin tur med «Hør her'a!» Spesielt boka til Sharif er svært god. De to andre kandidatene i 2022 var Cecilie Enger og hennes bok «Det hvite kartet», om Norges første kvinnelige skipsreder, og Zeshan Shakars «Gul bok» om en gutt som «kommer seg opp» og blir byråkrat.
Det er her jeg begynner å lure litt - ikke at disse to siste er dårlige bøker, men har de noe med arbeiderlitteratur å gjøre? Eller med å «løfte fram arbeidsfolks fortellinger»? Jeg mener de ikke har det.
Det aner meg at disse to kjente forfatterne ble valgt som kandidater fordi arbeiderlitteraturen står så svakt i Norge, og at en vil benytte kjente forfatternavn for å skape større blest om prisen.
Helt siden 1981, da jeg debuterte med arbeiderfortellingene i boka «Tulla» på Gyldendal, har jeg sett det som min oppgave å fremme arbeiderlitteraturen. Jeg syns det er relativt selvinnlysende at arbeiderlitteratur primært skal være om og for arbeidere. Jeg kan nevne Kristoffer Uppdal, Johan Falkberget og Alf Prøysen som svært gode eksempler. Men det var «den gong, og itte nå». Som fersk forfatter i 1981 var jeg ikke nevneverdig opptatt av å kalle me arbeiderforfatter, for i bunn og grunn er alle forfattere bare forfattere, all litteratur er litteratur. Men så, da jeg utover mot slutten av 80-tallet begynte å få hauger med refusjonsbrev - da forsto jeg at det også innen litteraturen er klasseforskjeller, at noen har makta, mens andre holdes nede av makta og utelukkes. Først da ble det viktig for meg å definere meg som arbeiderforfatter.
Dette med makt, undertrykkelse og utelukkelse gjelder slett ikke bare meg. Nylig gikk jeg gjennom hva det sto om arbeidere og arbeiderkultur i Klassekampen (KK), Dagsavisen, Ny Tid og Morgenbladet i løpet av en måne
