Dette byggeprosjektet reiser en del interessante spørsmål knyttet til utforming av moderne arbeidsplasser for ansatte i forskning og høyere utdanning, spørsmål som er såpass generelle at de har betydning langt ut over min arbeidsplass. I tillegg til lokalisering av campus, er det store spørsmålet hvordan kontorarealene skal utformes, eller egentlig: hvorvidt arealene i det hele tatt bør inneholde individuelle kontorer. Det burde ha vært en opplagt sak, men er det ikke.
Som student trivdes jeg godt på lesesalen, særlig når vi fikk - eller la beslag på, er det vel rettere å si - faste plasser i 7. etasje i Eilert Sundts hus på Blindern. I tillegg til en PC-stue var det arbeidsplassene våre i et par år, og det fungerte.
På lesesalen hersket det stort sett absolutt ro. I respekt for andre, som i likhet med oss selv satt bøyd over bøkene, var stillheten til å ta og føle på. Dette betydde ikke at vi satt i kontemplativ ro over bøkene ti-tolv timer om dagen. Rett ved siden av lesesalen hadde vi et pauserom hvor mange tilbragte like mye tid som på lesesalen, og hvor samtalene gikk. Sladder, fag og sport i en salig blanding. Men når vi først jobbet, skjedde det i stillhet.
I tillegg la vi selvsagt merke til at de ansatte på instituttet, som satt i samme etasje, hadde egne kontorer. De kunne lukke døren og jobbe (eller gjøre andre ting) uten innsyn fra andre. Etter hvert
