Hensikt: Hensikten med denne studien var å få innsikt i erfaringene til praksislærere da de fulgte opp sykepleierstudenter i kliniske studier under pandemien i 2020.
Metode: Vi gjennomførte fire fokusgruppeintervjuer med lærere som veiledet sykepleierstudenter i kliniske studier under covid-19-pandemien, ved et universitet i Sør-Norge. Dataene ble analysert ved tematisk analyse som beskrevet av Braun og Clark, noe som resulterte i følgende tre hovedtemaer: «Opplevelse av kaos», «Digitaliseringens utfordringer» og «Lærerrolle i endring».
Resultat: Lærerne opplevde situasjonen som kaotisk da ting endret seg fort, og det manglet tydelige retningslinjer og prosedyrer. Det var vanskelig for lærerne å holde seg oppdatert samtidig som de skulle følge opp studentene. Videre ble kaosopplevelsen forsterket med bruken av hjemmekontor. Praksisoppfølgingen måtte foregå digitalt, og det var usikkerhet knyttet til bruken av digitale verktøy. Situasjonen påvirket relasjonen mellom læreren, studenten og praksisveilederen, spesielt når de opplevde at studenter hadde utfordringer. Lærerne tok mye ansvar for studiesituasjonen, men også for studentenes private situasjon, både for å støtte dem psykisk, og for å få en oversikt over den enkelte students praksissituasjon. Det førte til en endret lærerrolle.
Konklusjon: Studien viser at endringene skapte en følelse av kaos og manglende kontroll. Usikkerheten var størst i starten, og enkelte opplevde at det tok lang tid å få informasjon om gjeldende retningslinjer. Praksislærerne beskrev digitaliseringen som tvangsdigitalisering. Det var utfordrende for praksislærerne å gjennomføre pedagogiske oppgaver, og tilretteleggingen måtte være ekstra god for at studentene skulle kunne nå sine læringsmål i praksis. Studien viser at det er et er stort behov for klare retningslinjer og tydelig ledelse når en krise oppstår.
Referer til artikkelen
Andresen G, Johannessen B, Rohde G, Haraldstad K, Skisland A. Læreres erfaringer med veiledning av sykepleierstudenter i kliniske studier gjennom covid-19 pandemien. Sykepleien Forskning. 2023; 18(92297):e-92297. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2023.92297
Introduksjon
Covid-19-pandemien slo innover verden som en stor bølge i mars 2020. I Norge ble nasjonale retningslinjer og restriksjoner innført i all hast for å hindre smittespredning. Strenge regler for avstand og sosiale begrensninger ble pålagt befolkningen, og hverdagslivet ble forandret over natten. Universiteter og høyskoler som primært hadde tilbud om fysisk tilstedeværelse, både i teoretiske og kliniske studier, ble pålagt å stenge og gå over til digitale verktøy for å gjennomføre planlagt undervisning og veiledning.
Bachelorutdanningen i sykepleie består av 50 prosent teoretisk undervisning og 50 prosent praksisstudier som gjennomføres på ulike praksisarenaer i spesialist- og kommunehelsetjenesten (1). Under pandemien kunne ikke lærere være fysisk til stede i veiledningen av studentene, og det skapte utfordringer.
Forskning viser at sykepleierstudentene i denne perioden opplevde stress, frykt for smitte, usikkerhet, ensomhet, problemer med konsentrasjonen samt bekymringer for karakterer, eksamener, endelig autorisasjon og fremtidig karriere (2-9). De fikk også en positiv opplevelse av å være en del av historien, der de bidro, og følte dette som personlig og faglig tilfredsstillende (5).
Vanligvis gjennomfører praksislærere regelmessige evalueringssamtaler og gruppeveiledninger med studentene på de respektive praksisplassene. Da restriksjonene kom, oppsto en ny og krevende situasjon for lærerne. Den vanlige pedagogiske tilnærmingen ble utfordret og preget av innføringen av digitale læringsmetoder. Lærerne hadde på forhånd ulik erfaring med å bruke digitale læringsplattformer. Kravene om å erstatte fysiske møter med digitale møter på skjerm endret lærerens rolle og skapte ulike utfordringer.
Internasjonale studier som har undersøkt hvordan restriksjonene under pandemien påvirket lærerrollen i sykepleierutdanningen, viser både fordeler og ulemper ved digital oppfølging (10, 11). En norsk studie (9) viser at selv om digital oppfølging var effektivt, ønsket 90 prosent av veilederne en fysisk tilstedeværelse. Deltakerne i denne studien opplevde at digital veiledning påvirket den sosiale kontakten, og det var vanskelig å holde fokus i kommunikasjonen mellom deltakerne. Det kom også frem at veiledningsformen var slitsom (9).
Forskning viser videre at noen opplevde digitaliseringen som en fordel ved at den ga dem ny innsikt og erfaring i metoder som bidro til økt effektivitet og fleksibilitet samt bedre kompetanse i å bruke slike hjelpemidler (10, 12-14).
Endringen kom brått, og den var påtvunget. Den blir blant annet beskrevet som en drastisk endring som utløste stress, hjelpeløshet og uro (10). Det vises til ulemper som manglende kompetanse, lederes manglende forståelse for utfordringene, strukturelle og tekniske problemer, tidkrevende utarbeidelse av pedagogisk innhold samt mindre lærer-student-interaksjon (10, 12).
Lærerne opplevde også flere henvendelser fra frustrerte studenter, og de erfarte hvor viktig det var å sette tydelige grenser for hvor mye de var tilgjengelige (10). Andre opplevde at distansen til studentene økte (13). Det er delt
