Riddu RiÄ Ä u -festivalen åpnet scener og sinn for alternative kulturuttrykk, urfolkenes. Med det løftet festivalen en utdøende sjøsamisk kultur ut av bortgjemte fjordarmer i Troms og inn i en levende verdenskultur: sjøsamisk kultur fant sitt tilholdssted i noe større enn den lokale og nasjonale kulturarven - " dens identitet var knyttet til en verdensarv. Gjennom denne urfolksarven ble også sjøsamene sterkere knyttet til den dominerende samiske kulturen, som tradisjonelt var dominert av reindriftens økonomi, språk og kultur, og det med fjellviddene som mytisk domene. Den lille Riddu -sletta ble på 1990-tallet til et axis mundi for urfolksbevissthet og revitalisering av den sjøsamiske kulturen og identiteten.
Nord-Troms er kulturelt sett et tre stammers møte, hvor den norske kulturen og det norske språket har dominert over samisk og finsk siden 1930-tallet. I 1993 ratifiserte Norge Europarådets minoritetsspråkpakt, med virkning fra 1998. Denne omfattet kvensk språk i tillegg til samisk, og kvensk ble anerkjent som eget språk så sent som i 2005. Dette inspirerte til nok en kulturell oppvåkning i Nord-Troms og Finnmark, denne gang blant etterkommerne til de finske tilflytterne som kom til disse områdene på 1700- og 1800-tallet. Men ikke alle og ikke enhetlig: I dag regnes alle med finsk språk- og kulturbakgrunn og deres etterfølgere som har kommet til Nord-Norge før 1945 som kvener. En del av denne gruppen ønsker å bli omtalt som finskættet eller etterkommere av finske innvandrere. 2) Dette skillet mellom det kvenske og finske griper også inn i læreplanen, og skaper formell uklarhet om hvilket språk læreplanen gjelder for - " finsk, kvensk eller begge.
Hvordan skal man lage - " og følge - " en læreplan for et språkfag som ikke uttrykker sikkerhet om hva slags språk og kultur den skal være læreplan for? Et slikt spørsmål er faglig sett uhørt, men realiteten e
