Arkitektur N
24.06.2022
Om byutvikling fra et utvidet feministisk perspektiv.
Byens offentlige rom har gjennomgått en stor omveltning fra middelalderens markedsplasser for salg av landbruksvarer via etterkrigstidens privatbilisme til dagens Oslo med sin kollektivprioritering og knutepunktfortetting. I dag handler det meste om hvordan byens rom kan brukes mer klimavennlig for byliv, grønn mobilitet med vekt på gange og sykkel, og overvannshåndtering med trær og vegetasjon for økt trivsel og klimatilpasning.
Vi vil likevel hevde at utformingen av gater og byrom fortsatt er for sektor- og transportpreget - og for lite vinklet mot de mer sårbare brukergruppene, som eldre, kvinner, barn, ungdom, personer med funksjonsvariasjoner, flerkulturelle minoriteter, rusbrukere og hjemløse.
Når vi snakker om byplanlegging med et feministisk perspektiv, mener vi inkludering av alle disse gruppene, med ulik vekting ut ifra den lokale konteksten.
Byrom for større likestilling. Som landskapsarkitekt Pia Haukali argumenterer for i sin artikkel «Vi må jobbe for mer likestilte byrom», har vi en lang tradisjon for å bruke den funksjonsfriske «referansemannen» når vi planlegger byen. Hun argumenterer for at dersom man ikke aktivt inkluderer et kjønnsperspektiv, er det en tendens til å favorisere maskuline idealer. Samtidig mener hun at arkitektur- og planfeltet historisk sett har vært kjønnsblindt, til tross for likestillingsarbeid på andre samfunnsområder fra den andre bølgen av feminisme på slutten av 1960-tallet.
På 1980-tallet oppstod begrepet «miljøprioritert gjennomkjøring», basert på erkjennelsen av at gatens og byrommets rolle også var å gi rom for opphold, byliv og sakte ferdsel. Statens vegvesen ga derfor tilskudd til pilotprosjekter for å styrke gatenes trafikksikkerhet for ulike trafikantgrupper og oppholdsfunksjon.
På denne tiden var en av artikkelforfatterne, en den gang yngre Ellen de Vibe, avdelingsarkitekt ved Byplankontoret i Skien med ansvar for planleggingen av byfornyelsen. Hun skulle overbevise den mannlige, middelaldrende byingeniøren om at de burde opparbeide noen gater som gatetun. Åtte måneder gravid med sitt andre barn argumenterte hun sterkt for gatetunets lekemuligheter. Byingeniørens svar var: «Barna har ikke noe i gata å gjøre; mødrene må passe på at de holder seg hjemme!» Tre år senere var likevel flere gatetun ferdig opparbeidet.
I boken Byens Språk skriver sosiolog Jon Pløger at møtene i byens rom både gir muligheter og begrensninger, både trivsel og friksjoner for menneskene som oppholder seg der. I beskrivelsen av «den fremmedes rom» er friksjonen en naturlig del av byens liv, men kan også gjøre byen utrygg og farlig, mener Pløger. Følgende mekanismer utfolder seg i møtet mellom ukjente mennesker:
Nærhet til den fortrolige fremmede gir trygghet Det uformelle fellesskap gjennom samtidige, rutinemessige handlinger Det estetiserende fellesskap hvor blikket vårt tar rommet i bruk og gir mening Det spatio-temporale fellesskap hvor mennesker møtes uplanlagt og ikke-gjentagende Disse ulike sosiale tilstandene av muligheter og risiko oppstår ikke (eller oppstår i mindre grad) på arealer som er privateide, driftet og overvåkede. Ei heller i et kjøpesenter eller i vår egen stue.
Vi mener risikoene særlig knytter seg til de sårbare gruppene angitt introduksjonen.
Hva er en trygg by? Ifølge Fionnuala Ni Aolain, FNs menneskerettighets- og antiterrorist-rapportør, har 130 land i dag regelverk som begrenser kvinners handlinger og bevegelsesfrihet. Hun ser også en klar forbindelse mellom dette og myndighetenes tendens til å rettferdiggjøre mange politi- og overvåkningstiltak med sikkerhetsbehov. Hun trekker også inn klimakamp i dette bildet. Grensesnittet mellom romlige sikkerhetstiltak og klimautfordringer er ofte uklare. Sikkerhetspolitikkens evne til å forføre oss i forhold til klimautfordringene er påfallende, sier Ni Aolain.
Man kan argumentere for at disse mekanismene har forsterket seg under covid-perioden. Og at de gjør byrommene mindre demokratiske. Feministisk planlegging har i flere tiår drøftet hvordan byer kan tilrettelegges bedre for kvinner. Et feministisk planperspektiv viser tydelig at mange grupper er sårbare når de bruker byens rom. Byplanleggingens strategier for å håndtere disse utfordringene har endret seg de siste 50 årene, ofte påvirket av hvilke fagprofesjoner som ser og vurderer utfordringene.
På 1970-tallet gjennom
Gå til medietVi vil likevel hevde at utformingen av gater og byrom fortsatt er for sektor- og transportpreget - og for lite vinklet mot de mer sårbare brukergruppene, som eldre, kvinner, barn, ungdom, personer med funksjonsvariasjoner, flerkulturelle minoriteter, rusbrukere og hjemløse.
Når vi snakker om byplanlegging med et feministisk perspektiv, mener vi inkludering av alle disse gruppene, med ulik vekting ut ifra den lokale konteksten.
Byrom for større likestilling. Som landskapsarkitekt Pia Haukali argumenterer for i sin artikkel «Vi må jobbe for mer likestilte byrom», har vi en lang tradisjon for å bruke den funksjonsfriske «referansemannen» når vi planlegger byen. Hun argumenterer for at dersom man ikke aktivt inkluderer et kjønnsperspektiv, er det en tendens til å favorisere maskuline idealer. Samtidig mener hun at arkitektur- og planfeltet historisk sett har vært kjønnsblindt, til tross for likestillingsarbeid på andre samfunnsområder fra den andre bølgen av feminisme på slutten av 1960-tallet.
På 1980-tallet oppstod begrepet «miljøprioritert gjennomkjøring», basert på erkjennelsen av at gatens og byrommets rolle også var å gi rom for opphold, byliv og sakte ferdsel. Statens vegvesen ga derfor tilskudd til pilotprosjekter for å styrke gatenes trafikksikkerhet for ulike trafikantgrupper og oppholdsfunksjon.
På denne tiden var en av artikkelforfatterne, en den gang yngre Ellen de Vibe, avdelingsarkitekt ved Byplankontoret i Skien med ansvar for planleggingen av byfornyelsen. Hun skulle overbevise den mannlige, middelaldrende byingeniøren om at de burde opparbeide noen gater som gatetun. Åtte måneder gravid med sitt andre barn argumenterte hun sterkt for gatetunets lekemuligheter. Byingeniørens svar var: «Barna har ikke noe i gata å gjøre; mødrene må passe på at de holder seg hjemme!» Tre år senere var likevel flere gatetun ferdig opparbeidet.
I boken Byens Språk skriver sosiolog Jon Pløger at møtene i byens rom både gir muligheter og begrensninger, både trivsel og friksjoner for menneskene som oppholder seg der. I beskrivelsen av «den fremmedes rom» er friksjonen en naturlig del av byens liv, men kan også gjøre byen utrygg og farlig, mener Pløger. Følgende mekanismer utfolder seg i møtet mellom ukjente mennesker:
Nærhet til den fortrolige fremmede gir trygghet Det uformelle fellesskap gjennom samtidige, rutinemessige handlinger Det estetiserende fellesskap hvor blikket vårt tar rommet i bruk og gir mening Det spatio-temporale fellesskap hvor mennesker møtes uplanlagt og ikke-gjentagende Disse ulike sosiale tilstandene av muligheter og risiko oppstår ikke (eller oppstår i mindre grad) på arealer som er privateide, driftet og overvåkede. Ei heller i et kjøpesenter eller i vår egen stue.
Vi mener risikoene særlig knytter seg til de sårbare gruppene angitt introduksjonen.
Hva er en trygg by? Ifølge Fionnuala Ni Aolain, FNs menneskerettighets- og antiterrorist-rapportør, har 130 land i dag regelverk som begrenser kvinners handlinger og bevegelsesfrihet. Hun ser også en klar forbindelse mellom dette og myndighetenes tendens til å rettferdiggjøre mange politi- og overvåkningstiltak med sikkerhetsbehov. Hun trekker også inn klimakamp i dette bildet. Grensesnittet mellom romlige sikkerhetstiltak og klimautfordringer er ofte uklare. Sikkerhetspolitikkens evne til å forføre oss i forhold til klimautfordringene er påfallende, sier Ni Aolain.
Man kan argumentere for at disse mekanismene har forsterket seg under covid-perioden. Og at de gjør byrommene mindre demokratiske. Feministisk planlegging har i flere tiår drøftet hvordan byer kan tilrettelegges bedre for kvinner. Et feministisk planperspektiv viser tydelig at mange grupper er sårbare når de bruker byens rom. Byplanleggingens strategier for å håndtere disse utfordringene har endret seg de siste 50 årene, ofte påvirket av hvilke fagprofesjoner som ser og vurderer utfordringene.
På 1970-tallet gjennom
