Det står to godt voksne menn på scenen. Walisiske Roy Godwind, og en navnløs norsk tolk. De gjentar det samme budskapet - eller mantraet, som det ville hett i en annen sammenheng - igjen og igjen. Ordene hamres inn i den trekvartfulle store salen. Først på engelsk, deretter tolket på norsk, i rytmen av en leddsetning:
Jesus Christ is the same, yesterday, today and for ever / Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.
Påstanden fra scenen fungerer vekselsvis som utropstegn, parentes, komma og kolon. Noen ganger er ordene bindemiddelet, andre ganger er det bruddet hans vitnesbyrd trenger for å virke til de troende.
FORTELLINGER OM HELBREDELSE
Fortellingen om alle som strømmet hjem til Godwinds hus for å finne frelse; fortellingen om den gangen Gud hadde tillatt Godwin med familie å havne i en alvorlig bilulykke, for deretter å fjerne alle livstruende skader etter noen knappe timer på sykehuset; fortellingen om vekkelsestogene i Londons gater; og ikke minst, fortellingen om helbredelsene som skal strømme ut av forbønn og håndspåleggelse.
Setningen skal også understreke predikantens eget evangelium. Han oppfordrer til å gi slipp og ha tro, på forsynet; på Guds vilje til å helbrede - etter Godwins forbønn - alle tenkelige og utenkelige lidelser, og dessuten ikke å tvile, om helbredelsen ikke kommer med en gang. For Godwind understreker at alle i rommet er helbredet, etter hans bønn.
Jeg blir derimot fysisk dårlig. Kvalmen treffer meg som et slag i magen, og sprer seg, i takt med hvordan Godwind går fra påstander om at han helbreder hjernekreft og andre kreftformer, til å oppfordre forsamlingen til å overse symptomer om de vedvarer. Dette etter tidligere også å ha bedt dem se bort fra menneskelig visdom og kunnskap. Det er da jeg reiser meg, går ut, og kjenner på mer enn eget utenforskap...
ET KRISTENT FELLESSKAP
- Det er fellesskapet, forteller den frivillige, som også har betalt inngang for få å hjelpe til på stevnet, da jeg spør hvorfor hun er der. Hun stirrer på meg som spørsmålet kun har ett svar, og gjentar med ettertrykk; fellesskapet, det er det.
Det var det samme svaret som den eldre kvinnen som hadde leid seg inn rett borti svingen ga; det samme med den unge moren, som pekte på barna som årsaken til å være der; og de to ungdommene, som tilføyde nærhet til gud, i fellesskap. Det var også dette fellesskapet ledelsen skulle løfte frem; og rogalendingen på fremste rad i forsamlingssalen og fylkespolitikeren som ikke ville ha navnet på trykk.
Men hva er det egentlig de snakker om, disse kristne, når de snakker om dette nesten mytiske - og selvforklarende - fellesskapet?
Det er på let ett
