Det er bred politisk enighet om at det skal utvikles verdensledende forskningsmiljøer i Norge. Forskningsresultater på høyt internasjonalt nivå krever målrettet samarbeid i høykompetente forskningsgrupper over lange tidsperioder, gjerne ti år eller mer. De fleste insentivene norske forskere opplever i sin hverdag derimot, er preget av kortsiktige resultater og målstyring mot kvantitet heller enn kvalitet. Dette er et kvalitetsparadoks i norsk forskningspolitikk. Tiden er moden for insentiver som sikrer tid, rom og motivasjon for å skape forskning av høy kvalitet, i tråd med visjonene i regjeringens Langtidsplan for forskning og høyereutdanning.
Kvaliteten på norsk forskning, og evnen til å omsette forskning til innovasjon og samfunnsnytte, er lavere i Norge enn mange land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det er bred politisk enighet om å stimulere til verdensledende forskningsmiljøer på utvalgte strategiske felter for å omstille norsk arbeidsliv til en framtidig, kunnskapsbasert økonomi. Hvordan høy forskningskvalitet kan defineres er en debatt i seg selv, men det er liten tvil om at eksellent forskning krever langvarig arbeid i høykompetente og tverrfaglige grupper. For eksempel kjennetegnes for
