I Aftenposten 19. septemberhyllet jeg Frank Aarebrot for hans innsats som formidler og foreleser. Under overskriften Null poeng til Frank Aarebrot pekte jeg på det paradoks at han knapt nok hadde noen uttelling på den eneste indikatoren som måler kvalitet, det vi omtaler som tellekanter for vitenskapeligeartikler.
Det lille innlegget ble gjengitt i nær sagt alle universitetsaviser, og det fikk fem responser i Aftenposten. Saken ble også debattert i P2s Ytring og mangenettaviser.
Alle er selvsagt enige i at forskere skal forske, og at det er et problem at mange forskere ikke publiserer. Dette var grunnlaget for at tellekantene for vitenskapelige artikler ble innført for et drøyt tiår siden. Med på lasset fulgte incentiver i form av penger, status og god plassering på resultatlistene som havnet i landets aviser. Intensjonen med tellingen var god, men tiden har vist at denne indikatoren er beheftet med mange problemer. Den er dessuten dyr å drifte, og den brukes på måter som ikke varmeningen.
Slik er det ofte når man vil måle en kvalitet man synes er viktig: Målingen lever sitt eget liv. I jakten på poeng oppstår også en instrumentell og strategisk atferd som grenser til triksing og fiksing. Det å stige på rangeringer blir mål i segselv.
Det at måling og telling kan ha uheldige og ikke-intenderte konsekv


































































































