Fagpressenytt

Midt på 2000-tallet flyttet Vilhelm Christensen (34) til Los Angeles. Han skulle begynne på SCI-Arc, en kjent uavhengig arkitektskole. På den amerikanske vestkysten møtte han en helt annen arkitektkultur enn den han kjente fra Norge. Han fikk lærere som var kunstnere eller arbeidet i Hollywood-systemet, og så mulighetene som ligger i å jobbe på tvers av de tradisjonelle faggrensene, en oppdagelse som skulle komme til å bli viktig for nordmannens fremtidige praksis.
- Jeg hadde gått tre år på AHO og tenkt at «nå skjønner jeg greia», sier Christensen.
Han sitter i et høyt, nakent rom opplyst utenfra, gjennom store vinduer med grønt foran, i en industribygning fra etterkrigsårene på Ensjø. Christensen flyttet enmannspraksisen sin inn hit for et par uker siden. En Mac på en liten pult, noen abstrakte digitale skisser på veggen og tre detaljerte modeller på et større bord midt i rommet forteller at en arkitekt arbeider her. Alle modellene er kunstprosjekter: «Exit!», en utstilling om Munchmuseets historie som vises på institusjonen nå, en av åpningsutstillingene i det nye Munchmuseet og et forslag til et offentlig kunstprosjekt Christensen har laget sammen med kunstneren Solveig Lønseth.
- Så kom jeg dit, hvor det var en helt annen kultur. Helt motsatt, egentlig, fortsetter han om SCI-Arc, skolen som ifølge Christensen ble grunnlagt av hippiearkitekter, alltid har arbeidet veldig eksperimentelt og er like mye en kunst- som en arkitekturskole.
- Modernisme var et skjellsord. Det var så fritt. Vi laget voksskulpturer, og jeg var opptatt av at de måtte få en funksjon, for det var jeg opplært til. Men der skulle de bare være form. Man jobbet med form for formens skyld. Da opplevde jeg det som ukritisk. Nå tenker jeg at det var viktig å lære at det er flere verdener.

VILHELM CHRISTENSEN (F. 1984)
Driver arkitektpraksis alene i Oslo, under eget navn.

Utdannelse fra AHO i Oslo og SCI-arc i Los Angeles og praksis fra OMA i Rotterdam.

Ble kjent da han og Johanne Borthne sammen drev arkitektkontoret Superunion.

Mottok i 2014 Anders Jahres pris for yngre kunstnere.

Har bidratt til flere utstillinger, blant annet med et prosjekt til «Vi lever på en stjerne» på Henie Onstad Kunstsenter i 2014, som gikk inn for bevaring av Y-blokken.

Er aktuell som arkitekt for flere utstillinger på Munchmuseet, deriblant «Exit!».

I Los Angeles oppdaget han også arkitekturen som ble utgangspunktet for diplomoppgaven han leverte da han kom hjem til Oslo: de store, fargesprakende kinoene langs Hollywood Boulevard.
- Jeg jobbet med forholdet mellom film og arkitektur og opplevelsen av film og rom.
Christensen skapte et filmsenter som skulle ligge ved siden av de berømte L.A.-kinoene. Han laget en stor modell og en film som ble vist på galleriet til AHO.
- Det var fremtidens kino.

INN I KUNSTVERDENEN
Et tiår senere er det stadig film og billedkunst som inspirerer Christensen i arbeidet. Film er jo også romlig, som han bemerker, og filmene er fortellinger, en form som har relevans for kunstutstillinger, nok et medium som handler om historiefortelling. Etter at Christensen og Johanne Borthne for et par år siden la ned Superunion, kontoret de hadde drevet sammen siden 2011, har Christensen arbeidet alene - og i all hovedsak for kunstverdenen.
- For min del er det veldig naturlig å jobbe med kunst, sier han.
- Jeg ser ikke et så stort skille mellom kunst og arkitektur som det som konstrueres i akademia, der rollene er veldig adskilt. Min praksis er mer overlappende. Noen ganger er jeg kunstner, noen ganger arkitekt. Det jeg lager, definerer hva jeg er.
Som modellene antyder, har Christensen i vår vært travel som utstillingsarkitekt for «Exit!», Munchmuseets selvbiografiske prosjekt.
- Noen ganger lager jeg et utstillingsbidrag - en installasjon, for eksempel. Andre ganger designer jeg utstillingen. Atter andre ganger samarbeider jeg med en kunstner. Generelt er jeg interessert i forholdet mellom arkitektur og kunst, og hva som oppstår