Fagpressenytt

Det å ha ku og kalv sammen er et ganske betent tema. I Norge har vi lang tradisjon og god erfaring med å ta kalven vekk fra kua rett etter kalving. Det fungerer stort sett bra. Samtidig får jeg og mange andre melkeprodusenter stadig oftere spørsmål om hvorfor ikke kua og kalven kan gå lengre sammen. Ofte har disse spørsmålene en undertone av både menneskeliggjøring av dyra våre og kritikk av dyrevelferden. Derfor var det med en stor dose skepsis og pessimisme jeg bestemte meg for å prøve. Både for å være med å produsere melk på en måte som kanskje mange etterspør i framtida, og fordi jeg tidvis slet med mye diaré på kalvene. Jeg har veldig stor respekt for melkeprodusenter rundt omkring som har veldig godt kalvestell og store og fine kalver, men slik var det ikke hos meg. Sånn sett hadde jeg lite å tape. Det var ikke dyrevelferdsmessige årsaker til at jeg startet med ku og kalv sammen, og sett i etterkant har det hatt noen positive og noen negative effekter på dyrevelferden. Som økologisk melkeprodusent i Østfold ligger det også i vår natur å prøve ting som egentlig ikke går. Det siste året har vi dyrka økologisk raps med suksess og fôra kuene på kun norsk fôr. Dersom vi ikke utfordrer oss selv og prøver nye ting kommer vi heller ingen vei. Vi har lett for å si at ting ikke går, men hvordan vet vi egentlig det hvis vi ikke har prøvd?

Både gode og dårlige erfaringer
For å starte med konklusjonen: Jeg har både gode og dårlige erfaringer med å la ku og kalv gå sammen i løsdrifta. Noen ganger går det skikkelig bra og kalven vokser enormt. Andre ganger går det helt greit, med kalver som vokser like mye som de som har fått tradisjonell melkefôring. Jeg har også mista to kalver, som også vært en dyrekjøpt erfaring.

Noe av det som jeg var mest spent på i starten, og som holdt meg igjen fra å prøve var om det ville bli mer problem med celletall og jurbetennelse. Ofte drikker kalven det den vil ha, og mora blir stående med åpne spenekanaler. Det er helt klart mer lekkasje og melkesøl i liggebåsene nå enn tidligere, men det har ikke hatt noe påvirkning på celletallet hos meg, slik jeg kan se det.

Velge de kalvene om skal gå med kua
Jeg har valgt å ha kalvingsbinge med halm. Da kommer ku og kalv seg raskt på beina, og det er lettere å holde kalvingsbingen rein og tørr, er min erfaring. De to til tre første dagene går ku og kalv alene eller nesten alene sammen i kalvingsbingen. Disse tre dagene er ekstremt viktig for at ku og kalv skal knytte bånd, og for å sortere ut hvilke kuer og kalver som skal få gå sammen i løsdrifta og hvilke som skal skilles og gå gjennom det tradisjonelle systemet.

For meg som bonde er dette den viktigste oppgaven. Når kua og kalven går sammen i løsdrifta gir jeg på en måte opp litt av kontrollen. Jeg har ikke samme kontroll med kalven som ved fôring fra melkebøtter, og legger ikke merke til hvis kalven drikker litt dårligere en dag. Ikke alle ku-og-kalv-par egner seg til å gå sammen i løsdrifta, og min jobb som bonde blir dermed å «forutse» hvilke tilfeller som blir suksess og hvilke som ikke bør gå sammen videre. Det er her vi har gjort oss de viktigste erfaringene det siste halvannet året. Dersom kalvingen ikke har vært normal lar jeg ikke ku og kalv gå sammen. Dette kan være hvis det har vært en tøff kalving, kalven kom bak fram eller rett og slett hvis kalven er født på spaltene. Dette innebærer en økt risiko for blant annet navlebetennelse som ikke er like lett å oppdage i løsdrifta.

Krav til forholdet mellom ku og kalv
Ku og kalv må ha et «normalt» forhold. Kua må bry seg om kalven, ikke for lite og ikke for mye, og kalven må drikke melk av mora. Kua kan ikke vise