Fri tanke
06.06.2024
Å besøke Ukraina mens krigen raser er som å gå gjennom en portal til en annen verden. Men vi, menneskeheten, trenger historiene herfra. Både de gode og de grusomme.
Min trettende reise til Ukraina startet 23.
februar og varte i tjuefem dager.
Den tok meg til nordlige og nordøstlige byer som Kyiv, Kharkiv og Kupiansk, og til sørlige byer som Kryvyi Rih og Odessa. Jeg besøkte også frontlinjer nordøst i landet.
De fleste nyhetene fra disse stedene de siste to årene har dessverre handlet mest om ødeleggelse og død. Sånt har jeg selv også sett mye av gjennom mine egne reiser. Som krigsreporter er det min jobb å utsette meg for dette.
Jeg tror at den eneste sjansen vi har for at verden skal overleve den svært farlige krisetiden vi er inne i, er at vi blir bevisst på grusomhetene som skjer - og dyrker den moralske klarheten som trengs for å håndtere dem.
Og midt blant grusomhetene finnes også andre typer historier, som inspirerer og gir håp. De handler, blant annet, om fellesskap.
Det ukrainske forsvarets kritiske mangel på våpen og ammunisjon har vært mye omtalt denne våren. Da jeg besøkte frontlinjen nær Kupiansk, hvor soldatene kjemper mot harde og hyppige russiske angrep, fortalte de at de hver dag kjente denne mangelen på kroppen. I skyttergravene er faren konstant. Det ukrainske artilleriet skyter mot de russiske stillingene, mens russiske granater eksploderer nær de ukrainske linjene.
Hvert minutt kan man bli truffet av fiendtlig ild. Ifølge uavhengige analyser har de russiske inntrengerne rundt sju ganger så mange artillerigranater som de ukrainske frontsoldatene. Når ukrainerne likevel har klart å forsvare seg, skyldes det at de har gjennomført svært presise drone- og artilleriangrep på de russiske linjene, noe som har gjort det vanskelig for Putins hær å bryte gjennom.
SIVILSAMFUNNETS KAMP
Det er ikke bare ukrainere i skyttergravene og med soldatuniform som utviser heltemot mens krigen raser. Millioner av ukrainere kjemper mot de russiske inntrengerne med andre midler enn direkte kamp. Mange sivile bruker deler av tiden sin på å arbeide som frivillige. Noen er involvert i organisasjoner som World Central Kitchen, som leverer mat til sivilbefolkningen i krigsrammede områder. Når jeg besøker matstasjoner hvor sivile ukrainere metter sine soldater og landsmenn som har måttet flykte fra hjemmene sine, slår det meg at disse måltidene ikke bare gir næring, men også varme fra kokkenes hjerter.
Andre sivile arbeider med å lage kamuflasje til hæren. På nasjonaldagen i fjor, 24. august, ble dette omhyggelige arbeidet markert. Et enormt «teppe» av kamuflasje, mange hundre meter langt, ble lagt på utstilling i Kyivs gater. Bak det lå mange tusen arbeidstimer fra sivile uk
Gå til medietfebruar og varte i tjuefem dager.
Den tok meg til nordlige og nordøstlige byer som Kyiv, Kharkiv og Kupiansk, og til sørlige byer som Kryvyi Rih og Odessa. Jeg besøkte også frontlinjer nordøst i landet.
De fleste nyhetene fra disse stedene de siste to årene har dessverre handlet mest om ødeleggelse og død. Sånt har jeg selv også sett mye av gjennom mine egne reiser. Som krigsreporter er det min jobb å utsette meg for dette.
Jeg tror at den eneste sjansen vi har for at verden skal overleve den svært farlige krisetiden vi er inne i, er at vi blir bevisst på grusomhetene som skjer - og dyrker den moralske klarheten som trengs for å håndtere dem.
Og midt blant grusomhetene finnes også andre typer historier, som inspirerer og gir håp. De handler, blant annet, om fellesskap.
Det ukrainske forsvarets kritiske mangel på våpen og ammunisjon har vært mye omtalt denne våren. Da jeg besøkte frontlinjen nær Kupiansk, hvor soldatene kjemper mot harde og hyppige russiske angrep, fortalte de at de hver dag kjente denne mangelen på kroppen. I skyttergravene er faren konstant. Det ukrainske artilleriet skyter mot de russiske stillingene, mens russiske granater eksploderer nær de ukrainske linjene.
Hvert minutt kan man bli truffet av fiendtlig ild. Ifølge uavhengige analyser har de russiske inntrengerne rundt sju ganger så mange artillerigranater som de ukrainske frontsoldatene. Når ukrainerne likevel har klart å forsvare seg, skyldes det at de har gjennomført svært presise drone- og artilleriangrep på de russiske linjene, noe som har gjort det vanskelig for Putins hær å bryte gjennom.
SIVILSAMFUNNETS KAMP
Det er ikke bare ukrainere i skyttergravene og med soldatuniform som utviser heltemot mens krigen raser. Millioner av ukrainere kjemper mot de russiske inntrengerne med andre midler enn direkte kamp. Mange sivile bruker deler av tiden sin på å arbeide som frivillige. Noen er involvert i organisasjoner som World Central Kitchen, som leverer mat til sivilbefolkningen i krigsrammede områder. Når jeg besøker matstasjoner hvor sivile ukrainere metter sine soldater og landsmenn som har måttet flykte fra hjemmene sine, slår det meg at disse måltidene ikke bare gir næring, men også varme fra kokkenes hjerter.
Andre sivile arbeider med å lage kamuflasje til hæren. På nasjonaldagen i fjor, 24. august, ble dette omhyggelige arbeidet markert. Et enormt «teppe» av kamuflasje, mange hundre meter langt, ble lagt på utstilling i Kyivs gater. Bak det lå mange tusen arbeidstimer fra sivile uk
