Han er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), som har skrevet en rapport om forebygging i kommunene i samarbeid med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Forskerne har snakket med ansatte i kommunene, politiet, organisasjoner og trossamfunn, familie og venner av ekstremister og personer som tidligere har vært i ekstremistiske miljøer.
De har særlig studert fem kommuner: Oslo, Fredrikstad, Sarpsborg, Larvik og Kristiansand.
Vanskelig rollefordeling
Usikkerhet gir kommunalt ansatte stort behov for avklaring, sier forsker Stian Lid. (Foto: HiOA)
Dette er kommuner som allerede driver mye kriminalitetsforebygging. Kommunene har også fått større ansvar for forebygging av ekstremisme med blant annet Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme i 2014.
Men hittil har det vært lite kunnskap om hvordan kommunene jobber og hva de lokalt ansatte savner. Derfor spurte forskerne i 2015 kommunene selv, på oppdrag fra Kommunenes sentralforbund med støtte fra Justis- og beredskapsdepartementet.
Kommunalt ansatte sier at de ofte ikke vet hvem som er i faresonen for radikalisering og hvordan de skal nærme seg dem.
De synes også det er vanskelig å følge opp hjemvendte fremmedkrigere fra Syria og familiene deres. De får rett og slett ikke god kontakt med dem, og kan dermed ikke hjelpe. Og hvem i kommunen skal gjøre det?
- NAV har fått litt av dette ansvaret. Men er NAV kompetent til det og er det egentlig NAVs ansvar, spurte Lid da han la fram rapporten torsdag.
Det ender ofte opp med at SLT-koordinatorene tar på seg ansvaret. SLT er en samordningsmodell for rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak i norske kommuner.
- De blir overarbeidet og det går ut over annet type arbeid. Så her må man finne andre løsninger, sier Lid.
Fal
