Magasinet for fagorganiserte
24.01.2020
En bil som har kjørt sin siste mil er ikke ubrukelig. For gjenvinningsbransjen er den en nødvendig råvare.
FREDRIKSTAD: Espen Johannessen sitter plassert i en stol med spaker og knapper i en brakkelignende bygning høyt over bakken på Øra. Han jobber som operatør hos Norsk Gjenvinning Metall. Under ham ruller et samlebånd, og på det ligger et bilvrak ute på sin siste tur.
Vraket tippes ned i en stor kvern og bankes i filler. Et avsug fanger opp støv, damp og andre lette partikler. Så fyker metallbitene inn i en sorteringstrommel som skiller ut det som ikke kan gjenvinnes. En stor magnet skiller så magnetisk og ikke-magnetisk metall. Bilen kommer ut igjen på andre siden i ulike småbiter - som sorteres videre.
- Det tar seks sekunder for kverna å sluke bilen, sier Johannessen.
120 BILER OM DAGEN
Før bilen har kommet seg
Les opprinnelig artikkelVraket tippes ned i en stor kvern og bankes i filler. Et avsug fanger opp støv, damp og andre lette partikler. Så fyker metallbitene inn i en sorteringstrommel som skiller ut det som ikke kan gjenvinnes. En stor magnet skiller så magnetisk og ikke-magnetisk metall. Bilen kommer ut igjen på andre siden i ulike småbiter - som sorteres videre.
- Det tar seks sekunder for kverna å sluke bilen, sier Johannessen.
120 BILER OM DAGEN
Før bilen har kommet seg
