Arkitektur N
24.06.2022
Joar Nangos samiske arkitekturbibliotek Girjegumpi handler ikke egentlig om det samiske, men om det norske.
- Det er kanskje litt corny, en gamme på taket av det nye Nasjonalmuseet, sier Joar Nango.
Gjennom høsten og vinteren som var stilte Nango ut det omreisende samiske arkitekturbiblioteket Girjegumpi på Nasjonalmuseet for arkitektur i Oslo. I mai er han i Oslo igjen og bygger en gamme på toppen av det monumentale nybygget i Vika, i forbindelse med åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst».
I forbindelse med denne utstillingen vises verk av 147 ulike samtidskunstnere, hvorav 14 er samiske. Nasjonalmuseet har gått til innkjøp av mer samisk kunst de siste årene.
- Det er ganske spesielt at Nasjonalmuseet ikke har flere samiske verk i sin samling. Det er kun nå de siste årene at de desperat har prøvd å gjøre noe med det. Men de har ikke åpnet for en diskusjon om hvordan det kuratoriske ved det vervet skal fungere. I andre land har man bevisst gått inn for å endre strukturer, mens her savner jeg en offentlig bevisst fortelling om Nasjonalmuseet som institusjon og dens evne til å endre seg selv og se på seg selv kritisk. Det er fint at de kjøper det inn, men det fremstår typisk norsk å ikke ville innrømme et problem, fordi vi ser på oss selv som en etisk uskyldig kultur. Det er en generell opplevelse som sliter på meg, sier Nango.
- Hvordan opplever du da å ha fått den posisjonen du har fått de siste årene?
- Du må jo bruke den plassen for det den er verdt, skape ringvirkninger og diskusjon og ta vare på de rommene du har skapt. Du blir vant til det som samisk kunstner, men det kan være irriterende og tungt, og jeg skulle gjerne sluppet å ha en sånn ansvarsrolle av og til. Samtidig har jeg et mulighetsrom som er veldig gøy å operere i, og det er dyktige folk jeg jobber med, som drar prosjektet mitt fram. Men det vi samer trenger er våre egne institusjoner, og for å få til det trenger vi at ikke-samer bryr seg, sier han.
Den jobben s
Gå til medietGjennom høsten og vinteren som var stilte Nango ut det omreisende samiske arkitekturbiblioteket Girjegumpi på Nasjonalmuseet for arkitektur i Oslo. I mai er han i Oslo igjen og bygger en gamme på toppen av det monumentale nybygget i Vika, i forbindelse med åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst».
I forbindelse med denne utstillingen vises verk av 147 ulike samtidskunstnere, hvorav 14 er samiske. Nasjonalmuseet har gått til innkjøp av mer samisk kunst de siste årene.
- Det er ganske spesielt at Nasjonalmuseet ikke har flere samiske verk i sin samling. Det er kun nå de siste årene at de desperat har prøvd å gjøre noe med det. Men de har ikke åpnet for en diskusjon om hvordan det kuratoriske ved det vervet skal fungere. I andre land har man bevisst gått inn for å endre strukturer, mens her savner jeg en offentlig bevisst fortelling om Nasjonalmuseet som institusjon og dens evne til å endre seg selv og se på seg selv kritisk. Det er fint at de kjøper det inn, men det fremstår typisk norsk å ikke ville innrømme et problem, fordi vi ser på oss selv som en etisk uskyldig kultur. Det er en generell opplevelse som sliter på meg, sier Nango.
- Hvordan opplever du da å ha fått den posisjonen du har fått de siste årene?
- Du må jo bruke den plassen for det den er verdt, skape ringvirkninger og diskusjon og ta vare på de rommene du har skapt. Du blir vant til det som samisk kunstner, men det kan være irriterende og tungt, og jeg skulle gjerne sluppet å ha en sånn ansvarsrolle av og til. Samtidig har jeg et mulighetsrom som er veldig gøy å operere i, og det er dyktige folk jeg jobber med, som drar prosjektet mitt fram. Men det vi samer trenger er våre egne institusjoner, og for å få til det trenger vi at ikke-samer bryr seg, sier han.
Den jobben s
