Det er viktig med retningslinjer for hva som skal skje når vi gir varselet «fare for ikke bestått praksis» og «ikke bestått praksis». Praksisfeltet og studentene må kjenne til retningslinjene. Praksisveiledere trenger kompetanse og trygghet i vurderings- og veiledningsrollen. Kjerneelementene trygghet, studentlæring i praksisfellesskap, selvstendighet, kontinuitet og forutsigbarhet bør prege praksisen. Da kan vi fange opp de som står i fare for å få varsel, slik at studentene oppnår læringsutbyttene.
Når bærekraftige helse- og omsorgstjenester skal utvikles, har samfunnet et påtrengende behov for sykepleiere (1). Vårt samfunnsoppdrag som utdanningsinstitusjon er å utdanne kvalifiserte sykepleiere gjennom et treårig utdanningsløp. Vi skal sikre at de har den nødvendige kompetansen som kvalifiserer for sykepleieryrket (2).
I dette oppdraget inngår å fange opp de studentene som ikke skal bli sykepleiere i henhold til skikkethetsforskriften (3), og de studentene som ikke kan bestå praksisstudier på grunn av manglende læringsutbytteoppnåelse.
Selv om det er færre sykepleierstudenter som stryker i praksisemner enn i teoriemner (4), er det ofte i praksisemnene det blir mest synlig når studentene har utfordringer med å oppnå læringsutbyttene. Tett samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet er viktig for å understøtte studentenes læringsprosesser og fange opp de som ikke følger forventet progresjon.
Denne fagartikkelen belyser hvordan man kan samarbeide på ulike nivåer når det gis varsel om fare for ikke bestått praksisperiode.
Det finnes rammer for samarbeidet i praksisstudier
Praksisstudier skal være en integrert del av utdanningen og skal utgjøre 50 prosent av bachelorprogrammet i sykepleie. Disse kravene er styrt av EU-direktivet om godkjenninger av yrkeskvalifikasjoner (5).
Forskriften om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanningen (2) legger føringer for hvordan praksisstudiene skal organiseres for at læringsutbyttene skal kunne oppnås. Det fordrer tett og omfattende samarbeid mellom praksisstedet og utdanningsinstitusjonen på flere nivåer og er nedfelt i detaljerte avtaler (2).
Det er en stor og kompleks oppgave å veilede og vurdere studenter i praksisstudiene.
Det er en stor og kompleks oppgave å veilede og vurdere studenter i praksisstudiene. En god relasjon mellom studenten, praksisveilederen og praksislæreren og avklarte forventninger er avgjørende for et godt læringsforløp.
Praksislæreren har det formelle vurderingsansvaret
Praksisveiledere, altså veiledere i praksis, og praksislærere, som er vitenskapelig ansatte fra utdanningsinstitusjonen, samarbeider med studenten om læringsutbytteoppnåelse og personlig utvikling inn i rollen som sykepleier (6).
Det er praksislæreren som har det formelle ansvaret for å vurdere hvorvidt studenten har bestått eller ikke bestått praksisen. Praksisveilederen har behov for et tett samarbeid med praksislæreren i vurderingen av sykepleiestudenter (7).
Praksisveiledere skal vise vei til gode læringssituasjoner for studentene og beskrive grunner for ikke å bestå praksisstudiene eller en praksisperiode. I en studie av praksisveiledere ble manglende interesse, mangel på initiativ og manglende evne til å søke og motta veiledning oppgitt blant de viktigste grunnene til å vurdere sykepleierstudentenes praksisperiode som «ikke bestått» (7).
Studentene skal vise skikkethet for yrket
I tillegg til å oppnå læringsutbyttene for praksis skal studentene utvikle seg inn i en rolle som selvstendig sykepleier og vise skikketh
