Sykepleien
11.08.2016
Det er natt. Klokka nærmer seg halv fem. Den kritiske grensen for når trøttheten får overtaket, er nådd. Det som en gang var en engasjert, empatisk og tålmodig sykepleier, er blitt til en ganske primitiv organisme hvis fremste mål er å få være i fred. Det er stille på avdelingen, men jeg er smertelig klar over at hvert av de seksten rommene huser en potensiell fare mot mitt ønske om absolutt
...stillhet og kravløshet fra omgivelsene. Som en av naturens luner sammenfaller også dette tidspunktet med tiden da de smertestillende tablettene begynner å gi slipp, blærer har fylt seg, og pasienter våkner, har vondt, kjenner at de må tisse, ringer på for å få hjelp eller forsøker seg ut av senga på egen hånd, men snubler og vekker naboen som oppdager at uridomet har løsnet og senga er søkk våt, men ikke husker hvordan man ringer på, og begynner i stedet å rope, noe som vekker den hjelpsomme dam
Gå til mediet
