Det er min fordømte plikt å sørge for at purkene får 16 spener, og det ansvaret kjenner jeg en del på. Jeg ønsker å levere fra meg et produkt som ivaretar ønsket til smågrisprodusenten, om å få fram så mange levende smågriser som det er økonomisk og dyreetisk fornuftig, sier Kjell Gunnar Gravningen.
Det er lett å forstå ansvaret han kjenner på for norske smågrisprodusenter. Halvparten av genetikken som utgjør TN70-purka, har passert gjennom ett eneste grisehus i Norge, og det er grisehuset til Kjell Gunnar Gravningen og Ruth-Solveig Drageset Gravningen på gården Lindum i Kongsberg. De kjøper inn genetikk fra nederlandske avlsbesetninger og selekterer fram rundt 100 yorkshire-råner i året, som er fedre til alle TN70-purkene i Norge, Sverige og Finland.
JOBBET MED AVL TIDLIGEREKjell Gunnar overtok hjemgården i 2002 og begynte forsiktig med det han kaller for «prøvekjøring» av gris det samme året. Men han fortsatte i jobben som avlskonsulent i Norsvin, og besøkte både formerings- og avlsbesetningene for å foreta unggrismåling og eksteriørbedømming i enda tre år, før han ble heltids svinebonde.
- Det ble til at jeg bygde et nytt grisehus i 2005, og det ble planlagt som avlsbesetning helt fra starten av. Jobben i Norsvin ga et godt utgangspunkt for å begynne med denne typen svineproduksjon, og jeg tror nesten det var nødvendig òg. Det er ikke en helt normal produksjon vi driver med, forklarer han.
Grisehuset er bygd på en høyde bak gårdstunet og har utsikt over dalføret og Numedalslågen, som bukter seg ned mot Hvittingfoss og etter hvert Larvik og Skagerak. Rett før jul i 2005 kom de første yorkshire-grisene til gards, men den gangen var de finske. Året etter bytta de til svenske yorkshire- råner, og i 2012 bytta de igjen og fikk inn nederlandsk yorkshire, også kjent som Z-linja, som utgjør 50 prosent av genetikken i ei TN70-purke. Og siden Gravningen importerer genetikk fra Nederland, er det en del spesielle regler som gjelder for deres besetnin
