HK-Nytt
20.03.2017
Jeg møtte Månestråle for snart ti år siden. Hun bodde i et lite, innredet stabbur oppe i den norske fjellheimen. Vedkubbene gnistret i peisen inne, vinden ulte rundt hushjørnene ute. Det var langt fra folk, og langt borte fra den masete byen jeg bodde i.
Det var magisk!
Jeg var så euforisk som man blir når man møter noen man liker ekstra godt. Ordene som ramlet ut av meg knitret og spraket i takt med vedovnen. Jeg var i fyr og flamme, og prata som en foss til alle om Månestråle. Språket mitt var som replikkene i fjernsynsteaterets oppsetninger. Overdrevet og uvirkelig. Jeg var ikke til å kjenne igje
Les opprinnelig artikkelJeg var så euforisk som man blir når man møter noen man liker ekstra godt. Ordene som ramlet ut av meg knitret og spraket i takt med vedovnen. Jeg var i fyr og flamme, og prata som en foss til alle om Månestråle. Språket mitt var som replikkene i fjernsynsteaterets oppsetninger. Overdrevet og uvirkelig. Jeg var ikke til å kjenne igje