Som ansatt på det sentrale AUF-kontoret hadde jeg sammen med resten av de ansatte og sentralstyret ansvaret for å arrangere sommerleiren 2011 på Utøya. Jeg hadde vært på leir nesten hver eneste sommer siden jeg var 14.
De siste årene hadde jeg vært der på jobb. I en slik rolle har man en annen farge på deltakerbåndet, man skal prøve å vite hvem flest mulig er, man er litt eldre, man skal ha kontroll på mest mulig. Men snart skulle vi alle stå i en ukontrollerbar situasjon. Fra bomben smalt i Oslo ble sommerleiren 2011 snudd på hodet.
22. juli var en regntung dag fra start, men smilene og Utøya-stemninga var som alltid nydelig. Jeg startet dagen med en volleyball-kamp. Etterpå hørte vi Gro Harlem Brundtlands fantastiske tale. Jeg oversatte til engelsk for AUFs internasjonale gjester.
Vi spiste alle middag i 14-tiden, og etterpå var det politisk verksted. Det jeg var med å arrangerte var i Storsalen på Cafebygget. Jeg satt på gulvet ved vinduene. Plutselig fikk jeg beskjed om å sjekke mobilen, og bildene fra eksplosjonen på nettavisene var skremmende. Vi var da intetanende om at terroren snart skulle ramme oss, og forandre oss for alltid.
Jeg så ansikter jeg fortsatt ser hver natt. Jeg fikk skader som fortsatt gjør vondt. Jeg mistet venner som jeg alltid har med meg. Men dette er ikke historien om hva jeg opplevde og overlevde på ettermiddagen 2011. Dette er historien om hva som skjedde på kvelden den 22.juli.
I ambulansen jeg lå i var de
