2. To endringer i 2005. Man bør lene seg så langt tilbake som til 2005, da Bondevik-regjeringen gjorde to ting som har store konsekvenser for dagens situasjon.
2.a. Bytte av forhandlingspartner. Siden læreres lønn har stått sentralt i mange innlegg om søker-katastrofen, bør som første punkt nevnes at det var i 2005 at regjeringen gjorde kommunene og ikke lenger staten til lærernes forhandlingsmotpart. Det ble grunngitt som et fornuftig (om enn ikke spesielt godt) tiltak: Det var uryddig at lærerne forhandlet med staten, men ble lønnet av kommunene. Det kan likevel være et spørsmål om hvor rasjonell denne begrunnelsen var, siden det jo er staten som finansierer kommunene, og vel kunne ha turnert både inntektssiden og den del av utgiftssiden som går til lærerlønn.
Uansett, jeg vet ikke hvor klart man da så det som nå er blitt klart, at lærerne dermed gikk fra å være en gruppe med middels lønn (i staten) til å bli en høylønnsgruppe i kommunene. Det hadde nok vært lettere å få opp lønna hvis man ikke var en høylønnsgruppe. I løpet av de forløpne 18 år har kommunene fått et større ansvar for helsesektoren, og dermed et større behov for sykepleiere, som er lønnet lavere enn lærere. I fjor hadde kommunene gitt KS klar beskjed om at det var viktig å holde på og rekruttere flere i denne relative lavlønnsgruppen. Utdanningsforbundet styrket neppe sin posisjon ved et retorisk spørsmål om folk ville akseptere at en sykepleiervikar kom rett fra videregående. Alle har gått på skolen, og vet at der kan det fungere sånn noenlunde med en ufaglært vikar. Mange vet at sykepleierutdanningen er en utdanning med mye praksis, for at studentene skal lære seg prosedyrer, for blant annet å stikke oss på en måte vi ikke tar skade av.
Det hevdes jevnlig at man ikke søker lærerutdanning for pengenes skyld, men har andre motiver. Det er imidlertid svært få som føler at de MÅ bli lærere, eller som mener de har et gammeldags kall til det. Da vil uro som streik og tvungen lønnsnemnd kunne bli utslagsgivende for yrkesvalget, ikke som eneste faktor, men som et viktig moment. Hvis mange, slik det hevdes, dessuten tror lønna er lavere enn den er, vil utslaget bli større.
2.b. Karakterkrav. Bondevik-regjeringens andre tiltak var å innføre karakterkrav ved opptak til lærerutdanning. Isolert sett var dette et tiltak som var både fornuftig og godt, så meget mer som det årlig kom meldinger om høye strykprosenter fra lærerhøgskolene. Det er verdt å minne om at det forslag til opptakskrav som ble fastlagt, 3,5 i snitt samt 3 norsk og matematikk, var det minst strenge av de fire forslagene som hadde vært på høring.
Men det viste seg raskt å være litt for strengt. I de første årene etter at kravene b
