Båtmagasinet
05.02.2018
Vi er om bord i seilskipet «Statsraad Lehmkuhl» på vei ut i Nordsjøen fra Bergen til Åbo (Turku) i Finland. Sammen med 99 medseilere i alle aldre, og fra mange land, er vi på tokt med skværriggeren en uke i åpen sjø.
Vi sitter på banjeren og gnir oss i øynene, og forsøker å få med oss hva sersjant Ove Malmstrøm sier. Vi har nettopp spist frokost etter første natt om bord på Statsraaden, som skipet omtales blant mannskapet.
Forventningsfulle skjelvinger brer seg gjennom stålskroget når stemplene farer gjennom sylindrene i den store maskinen som driver skuta frem på havet. Nordsjøen slikker ertent mot koøyene i skutesiden. Det er nokså varmt og tett på banjeren der nær 50 medseilere har sovet i natt.
Skjønt sovet!? Folk gjesper og strekker på lemmene etter første natta i hengekøyer, skulder ved skulder med sidemann (eller kvinne) oppunder dekk inntil sersjanten purret ut alle klokken syv.
Det krever sitt å komme ut av en bananformet hengekøye halvannen meter over dørken før man har rukket å gni søvnen ut av øynene.
Og det krever enda mer å gjøre det sammen med nesten 50 fremmede mennesker som man har snorket og snøftet seg gjennom natten sammen med, og som nå forsøker å finne fotfeste under køyene sine med bare ben og nakne føtter.
BLÅTT LAG
Å våkne på en skværrigger er et slags sjokk. I alle fall en opplevelse utenom det vanlige, som gir en umiddelbar følelse av skjebnefellesskap. Her sitter vi, folk i alderen 12 til 83 år, av begge kjønn og fra mange land, og lytter forventningsfulle til sersjant Malmstrøm.
- Det er ikke lov å klatre i riggen for folk som har tatt sjøsyketabletter. Kom deg opp på dekk om du blir sjøsyk, og husk å kaste opp i le. Det er ikke lov å spy i køya. Da blir det epidemi her nede, sier han, og fortsetter med praktisk informasjon. Vi får vite at det er kiosksalg med taxfree-varer om bord hver ettermiddag, og at det er dusj og toaletter nok for alle akterut.
Vi som sitter og lytter utgjør Blått Lag. Da vi kom om bord fikk vi utdelt køyer med hvert vårt køyenumme
Gå til medietForventningsfulle skjelvinger brer seg gjennom stålskroget når stemplene farer gjennom sylindrene i den store maskinen som driver skuta frem på havet. Nordsjøen slikker ertent mot koøyene i skutesiden. Det er nokså varmt og tett på banjeren der nær 50 medseilere har sovet i natt.
Skjønt sovet!? Folk gjesper og strekker på lemmene etter første natta i hengekøyer, skulder ved skulder med sidemann (eller kvinne) oppunder dekk inntil sersjanten purret ut alle klokken syv.
Det krever sitt å komme ut av en bananformet hengekøye halvannen meter over dørken før man har rukket å gni søvnen ut av øynene.
Og det krever enda mer å gjøre det sammen med nesten 50 fremmede mennesker som man har snorket og snøftet seg gjennom natten sammen med, og som nå forsøker å finne fotfeste under køyene sine med bare ben og nakne føtter.
BLÅTT LAG
Å våkne på en skværrigger er et slags sjokk. I alle fall en opplevelse utenom det vanlige, som gir en umiddelbar følelse av skjebnefellesskap. Her sitter vi, folk i alderen 12 til 83 år, av begge kjønn og fra mange land, og lytter forventningsfulle til sersjant Malmstrøm.
- Det er ikke lov å klatre i riggen for folk som har tatt sjøsyketabletter. Kom deg opp på dekk om du blir sjøsyk, og husk å kaste opp i le. Det er ikke lov å spy i køya. Da blir det epidemi her nede, sier han, og fortsetter med praktisk informasjon. Vi får vite at det er kiosksalg med taxfree-varer om bord hver ettermiddag, og at det er dusj og toaletter nok for alle akterut.
Vi som sitter og lytter utgjør Blått Lag. Da vi kom om bord fikk vi utdelt køyer med hvert vårt køyenumme


































































































