- Det ble mislykka, kan du si. Det bar ikke frukter og hadde ikke røtter i de rette miljøene.
Det sier Øystein Oldervoll, nestleder i Romssa Sámi Searvi (Tromsø sameforening), som i over tjue år har vært i dialog med offentlige og private aktører for å etablere et felles samlingssted for samer i Tromsø. Da det i 2017 plutselig ble lagt fram tegninger til et urfolkssenter, ble det likevel skrinlagt umiddelbart.
Urfolksbyen Tromsø
Flere samer enn noen gang bor nå i byer, både på grunn av en generell urbanisering og som følge den samiske revitaliseringen, der flere blir bevisst sin samiske identitet og melder seg inn i samemanntallet. For første gang topper Tromsø listen over kommuner hvor det bor flest samer, og allerede i 1995 bestemte kommunen at byen for framtida skal være en internasjonal urfolksby. Navnet ble promotert under søknadsprosessen til vinter-OL, og fulgt opp av Romssa Sámi Searvi med forslag til en rekke tiltak for å følge opp.
Én del er hvordan byen promoteres utad, som «Gateway to Sápmi». Samtidig er kampen for språk, med undervisning på ulike samiske språk fra barnehage og opp til masternivå, fortsatt en av de viktigste bærebjelkene, både som et møysommelig bøtearbeid etter fornorskningstida, og for å utvikle samisk språk og kultur videre. Turisme og kommunale tjenestetilbud er prioritert, men med den stadig voksende samiske befolkningen øker også behovet for et felles samlingssted.
Mangel på realisme, og ikke minst mangel involvering av de samiske miljøene, var hovedårsaken til at det arktiske urfolkssenteret ble lagt på is, forklarer Oldervoll.
Trangen til å bygge stor
- Et ord som har vært brukt om dette, er «gigantomani», skyter Vidar Andersen inn.
Andersen er tidligere leder av Romssa Sámi Searvi, i dag politisk nestleder i Norske Samers Riksforbund og sitter i arbeidsgruppa for Samisk hus i Tromsø. Han er enig i Oldervoll sin vurdering, men mener også at forslaget til urfolkssenteret skriver seg inn i en tendens der det gjeld