Undersøkelsen har avfødt noen kommentarer. Enkelte angriper metoden, slik som Ottar Helleviks utsagn i forskning.no om at undersøkelsen er «verdiløs», da den er basert på «veldig mange» enig-uenig påstander, som gjennomgående har en «forskningskritisk tendens», og at det «i tillegg spørres om forhold mange neppe har tenkt mye over eller har klare oppfatninger om før de blir spurt, er faren for 'ja-siing' stor». Kritikken som har kommet mot undersøkelsen illustrerer forskningsformidlingens grunnleggende utfordringer. Biter rives løs og gis tabloide oppslag, tilsynelatende uten at kritikerne har satt seg inn i rapportens pålitelighet.
Alarm i Forskningsrådet?
Vi vil derfor benytte anledningen til kort å kommentere kartleggingens tilnærming og noen hovedpoenger:
1. Denne undersøkelsen kartlegger befolkningens holdninger til forskning gjennom flere dimensjoner: Interesse for forskning, hvor oppdatert befolkningen er på forskning, hvordan befolkningen forholder seg til forskning og hyppighet i oppdatering.
Statistisk analyse viser at disse enkeltforholdene empirisk utgjør en enhetlig underliggende dimensjon som vi kan kalle «forskningsorientering». Vi finner at forskningsorienteringen er «normalfordelt», det vil si at de fleste (seks av ti) er «nøytrale», mens to av ti har henholdsvis «liten» eller «stor» forskningsinteresse.
Egenrapportering gjennom spørreundersøke
