Fontene forskning
17.12.2020
Med dette innlegget ønsker vi å reise en fagpolitisk debatt om behovet for større differensiering av omsorgsordninger i barnevernet, som i større grad samsvarer med familiepraksiser i samfunnet. Vi stiller spørsmål om fosterhjemsordningen kan utvides og anvendes på måter som ligner familiepraksiser etter samlivsbrudd.
... Mer konkret reiser vi spørsmål om muligheten i enkelte saker for å etablere ordninger hvor både fosterfamilie og barnets familie deler omsorgen for barn, for eksempel som alternativ til hjelpe/omsorgstiltak eller ved tilbakeføring til barnets foreldre. Fosterhjemsordning har fra 1950-tallet vært forankret i kjernefamilien som ideal. Kjernefamilien hadde preg av stabilitet: Det livslange parforholdet, barn vokste opp hos sine foreldre, mor var hjemmeværende og det var stabilitet i bosted og sosiale arenaer. Teoretisk er dette begrepsfestet av Parsons (Parsons & Bales, 1955) som den funksjonelle kjernefamilien med komplementære roller. Noen vesentlige endringer kjennetegner bildet av dagens familier: Skilsmisser, samboerskap, sammensatte familier og likekjønnede foreldreskap og et mer likestilt foreldreskap. Dette har gitt en langt mer differensiert familiestruktur hvor ulike familiepraksiser og organisering av familieliv og oppvekst er sosialt akseptert (Se f.eks. Syltevik, 2000 og 2018). Endringene innebærer ikke bare andre familiestrukturer, men også endrede familierelasjoner.
Mange barn vokser opp i to hjem
Barn flest i Norge har fortsatt hele sin oppvekst i familier der foreldrene bor sammen, men ifølge NOU 2019:20 (s. 40) opplever om lag 30 prosent av alle barn samlivsbrudd mellom foreldrene i løpet av oppveksten. I det første leveåret bor de aller fleste barn (9 av 10) med begge foreldrene, men i løpet av oppveksten øker andelen barn som opplever samlivsbrudd (Bufdir, 2020). Ved utgangen av 2018 bodde 63 prosent av alle 17-åringer med begge foreldre (NOU 2019:20, s. 40) En mer likestilt foreldrepraksis etter brudd mellom foreldre har gitt en sterk økning av antall barn og unge som bor fast i to foreldrehjem. I 2004 oppga om lag 11 prosent av foreldrene at de praktiserte delt bosted. I 2012 gjaldt det 25 prosent (Kitterød, Lidén, Lyngstad & Wiik, 2016). I dag estimeres prosentandelen til å ligge på rundt 30 prosent, dersom vi ekskluderer andelen foreldre som aldri har vært gift eller samboere (Kitterød & Wiik, 2017, s. 556). Men enda vanligere enn delt bosted er det at barnet bor fast hos den ene forelderen og har minst ti dagers månedlig samvær med den andre forelderen (NOU 2019:20, s. 40; Lidén & Kitterød, 2019). Dagens familiepraksiser innebærer altså at svært mange barn i befolkningen - i likhet med barn i fosterhjem, erfarer flere familiearenaer gjennom oppveksten. Slike sammensatte familier innebærer blant annet at barn trer inn i andre barn-voksenrelasjoner enn den tradisjonelle kjernefamilie-relasjonen, det vil si flere typer relasjoner til voksne og barn i ulike familiekonstellasjoner, for eksempel steforeldre og deres familie og nettverk. Slike endringer representerer overgang fra relasjonell entydighet til relasjonelt mangfold.
Vi spør derfor: På hvilke måter
Les opprinnelig artikkelMange barn vokser opp i to hjem
Barn flest i Norge har fortsatt hele sin oppvekst i familier der foreldrene bor sammen, men ifølge NOU 2019:20 (s. 40) opplever om lag 30 prosent av alle barn samlivsbrudd mellom foreldrene i løpet av oppveksten. I det første leveåret bor de aller fleste barn (9 av 10) med begge foreldrene, men i løpet av oppveksten øker andelen barn som opplever samlivsbrudd (Bufdir, 2020). Ved utgangen av 2018 bodde 63 prosent av alle 17-åringer med begge foreldre (NOU 2019:20, s. 40) En mer likestilt foreldrepraksis etter brudd mellom foreldre har gitt en sterk økning av antall barn og unge som bor fast i to foreldrehjem. I 2004 oppga om lag 11 prosent av foreldrene at de praktiserte delt bosted. I 2012 gjaldt det 25 prosent (Kitterød, Lidén, Lyngstad & Wiik, 2016). I dag estimeres prosentandelen til å ligge på rundt 30 prosent, dersom vi ekskluderer andelen foreldre som aldri har vært gift eller samboere (Kitterød & Wiik, 2017, s. 556). Men enda vanligere enn delt bosted er det at barnet bor fast hos den ene forelderen og har minst ti dagers månedlig samvær med den andre forelderen (NOU 2019:20, s. 40; Lidén & Kitterød, 2019). Dagens familiepraksiser innebærer altså at svært mange barn i befolkningen - i likhet med barn i fosterhjem, erfarer flere familiearenaer gjennom oppveksten. Slike sammensatte familier innebærer blant annet at barn trer inn i andre barn-voksenrelasjoner enn den tradisjonelle kjernefamilie-relasjonen, det vil si flere typer relasjoner til voksne og barn i ulike familiekonstellasjoner, for eksempel steforeldre og deres familie og nettverk. Slike endringer representerer overgang fra relasjonell entydighet til relasjonelt mangfold.
Vi spør derfor: På hvilke måter
