Fagpressenytt

Når et småhusområde som Smestad i Oslo blir utviklingsområde i byens kommuneplan, er interessene sterke og motstridende. Opprettelsen av beboergrupper over hele byen og rekordmange høringsinnspill til Oslos kommuneplan vitner om engasjementet som oppsto i deler av befolkningen, da bystyret i 2015 vedtok at flere småhusområder skulle fortettes, og at dagens hus skulle erstattes med ny og høy bebyggelse. Fra et miljø- og klimaperspektiv er det gode argumenter for å fortette, særlig rundt knutepunkt, men for dagens beboere kan det oppleves som svært inngripende. Det dreier seg om verdier, og i kampen om verdiene er Byantikvaren i Oslo som fagmyndighet i prinsippet med på å sette en «prislapp» på folks hjem, når det skal besluttes hva som skal vernes og være med videre. Et hus uten verneverdi, kan fort bli revet for å gjøre plass for utviklingen, mens noen kan bli sittende med et verneobjekt. Selv om de ikke-målbare verdiene er vesentlige for beboernes forhold til stedet som nabolag og huset som hjem, er det imidlertid ikke sikkert at de blir fanget opp. Både småhusområdenes «herlighetsverdier» og verneverdier kan derimot gi merverdi, når nye boligprosjekter skal markedsføres og selges med høyest mulig fortjeneste.

Forstaden Smestad. På Smestad er et sammenhengende småhusområde definert som utviklingsområde i Oslos kommuneplan og skal utvikles med bykvaliteter og en høyere arealutnyttelse enn i dag. En områderegulering skal sørge for at området får en helhetlig plan og ikke blir utviklet stykkevis og delt. Smestad er et veletablert småhusområde, som i hovedsak består av private tomter på 1-3 mål med frittliggende villaer og frodige hager. Planområdet er totalt på ca. 380 mål, hvorav 225 mål er innenfor utviklingsområdet (Plan- og bygningsetaten, 2019). Det bor ca. 1250 personer i planområdet, så befolkningstettheten er lav. De eldste villaene er fra før Smestadbanen åpnet i 1912. Med åpningen av banen mellom Majorstua og Smestad ble området langs sporveislinjen attraktivt. Samtidig ble Sørkedalsveien, hovedferdselsåren mellom byen og utmarka, rettet ut og områdets infrastruktur og gater ble anlagt. Den andre utbyggingsperioden, fra 1913 til 1929, består av arkitekttegnede villaer og villaer oppført av byggmestere. Etter hvert som tidligere jordbruksland ble utparsellert og bebygd, ble banen forlenget, først til Makrellbekken i 1931, deretter til Røa i 1935. Da ble også området på nordsiden av Ring 3 og nærmest krysset utviklet med boliger i funksjonalistisk stil og et lite sentrumsområde med forretningsbygg. Etter 1950 er det blitt fortettet, hovedsakelig med typehus, oppført på ledig areal og i eplehager. Byantikvaren i Oslo har gjennomført en kulturhistorisk stedsanalyse og anbefalt at et representativt utvalg av bebyggelsen bevares for å videreformidle stedets historie. Hensikten er å ivareta Smestads kulturhistoriske kvaliteter og stedsidentitet i forbindelse med områdereguleringen (Byantikvaren i Oslo, 2017).

Anekdoten om Smestad. I planprogrammet er det foreslått både vern av hele områder og av enkeltstående bygninger (Plan- og bygningsetaten, 2019). Blant annet er to store villaer med hageanlegg i Sørkedalsveien foreslått vernet som del av sentrumsutviklingen. Det vil innebære at de to eiendommene får ny og høy bebyggelse på alle kanter. I Plan- og bygningsetatens egen mulighetsstudie er eiendommene foreslått regulert til park (Plan- og bygningsetaten, 2018). De to villaene kan tilføre området kontinuitetsverdi, som er et motiv for å bevare enkeltstående bygninger når alt rundt rives (Unnerbäck, 2012). Denne verdien handler om hvordan én eller noen få bygninger kan bli eneste kontakt med det tidligere bygningsmiljøet, og dermed unike. Denne typen fragmentert vern viderefører også det som Karl Otto Ellefsen har omtalt som narrativt vern, og som han mener kjennetegner Oslos vernestrategi (Ellefsen, 2008). Det er en vernestrategi som legger vekt på fortellingen og er nær knyttet til anekdotisk vern. Byens historie framstilles som et sett med utvalgte fortellinger, i stedet for at man ser på de overordnete strukturene og de store byhistoriske trekkene. Enkeltobjekter brukes som historiefortellende fragmenter, løsrevet fra helheten de tidligere befant seg i. Tidligere byantikvar i Oslo, Hans Jacob Hansteen, har ment at det er fragmentene som er de mest spennende historiske dokumentene, fordi de stadig tillegges nytt og endret innehold (Hansteen (1989) i Ellefsen, 2008). De får oss til å spørre: «Hvorfor er det slik. Hva har skjedd her?» (Ellefsen, 1996). Ellefsen nevner flere eksempler på narrativt vern i Oslo, blant annet Kommandørens stall ved Forsvarets ledelsesbygg (2006) på Akershus festning. Stallen er en liten trebygning fra ca. 1860 som ble bevart på grunn av høy materialautentisitet. Ifølge Ellefsen kunne et tilsvarende vern