Men så, i 1971, utga en amerikansk filosof ved navn John Rawls en bok med tittelen A Theory of Justice. Den vakte stor oppsikt blant filosofer, økonomer og samfunnsvitere ved å utfordre utilitarismens hegemoni. Boka revitaliserte den politiske filosofien og er blitt oversatt til nærmere tretti språk (men ikke til norsk). Den har solgt i mer enn 400 000 eksemplarer, noe som er et svært høyt tall for en bok som ikke er skrevet for allmennheten. Suksessen kom brått og uventet på den beskjedne og lett stammende filosofiprofessoren, som ikke likte seg i rampelyset og vernet om sitt privatliv. Han forble derfor ukjent for de fleste utenfor akademia.
UTILITARISMENS SVAKHETER
Som det fremgår av tittelen på Rawls bok, står begrepet rettferdighet sentralt i hans tenkning. Der altså utilitarismen er skyteskiven for hans kritiske drøfting. Til tross for sin umiddelbare appell er utilitarismen nemlig beheftet med en rekke svakheter som vi ikke bør overse. Flere av disse var kjent allerede på John Stuart Mills tid, som de manglende teoretiske sperrer mot å ofre noen få eller et mindretall dersom dette gir så mye økt nytte eller lykke hos flertallet at det samlede lykkeversus- smerte-regnskapet går i pluss. Den faren for flertallstyranni som Mill advarte mot ved innføringen av et demokratisk styresett, gis paradoksalt nok innpass i hans utilitaristiske grunnsyn.
Etter Mills tid har utilitarister av ulike slag forsøkt å lage teoretiske sperrer mot et flertallsdiktatur, samt forsvart individuelle rettigheter. Men slike forsøk har fått et ad hoc-preg ved å la utilitarismens kjerne være uberørt. Å si at vi bør forhindre flertallstyranni fordi muligheten for dette skaper så mye engstelse at det slår negativt ut på lykkeversus- smerte-regnskapet, har ikke den samme etiske tyngde som å utsi at det rett og slett er galt å ofre enkeltmennesker på den kollektive lykkens alter.
En annen og beslektet side ved utilitarismen som Rawls fant betenkelig, er at den gir rom for store sosiale forskjeller - så store at det går på rettferdigheten løs. Her problematiserer Rawls også en av sosialøkonomiens gamle sannheter, formulert av Vilfredo Pareto, som er at økonomisk fremgang for noen få er fullt forsvarlig hvis de øvriges situasjon blir uforandret - samt at dette er bedre enn at ingen får økonomisk fremgang. Mot dette «pareto-prinsippet» sier Rawls at en bedring av noen samfunnsborgeres økonomiske kår kun er forsvarlig hvis dette også bedrer de svakest stiltes kår.
«RETTFERDIGHETSPRINSIPPER»
Den sosiale samvittigheten Rawls målbærer, samt hans fokus på enkeltmenneskets rettigheter, utkrystalliseres i to rettferdighetsprinsipper - som etter hans mening er bedre enn utilitarismens «mest mulig lykke til flest mulig»-prinsipp. Disse er:
1. Enhver samfunnsborger utstyres med et sett av rettigheter som er forenlig med at de øvrige samfunnsborgere har samme sett av rettigheter.
2. Sosiale forskjeller er bare forsvarlige hvis de også fører til en bedring av de svakest stiltes kår.
Disse to rettferdighetsprinsippene utgjør kjernen i det Rawls kaller «justice as fairness», som kan
