Fagpressenytt

Da John Keats døde i Roma i februar 1821, 25 år gammel, hadde han utgitt tre diktsamlinger (1817, 1818, 1820) som stort sett var blitt latterliggjort og avskrevet som verdiløse av det etablerte litterære miljøet i hjemlandet. Keats tilhørte en undergrunnsbevegelse av kunstnere, journalister og diktere som vokste fram i London i de første par tiår av 1800-tallet. Miljøet sto i opposisjon til den etablerte kultureliten og den stadig sterkere politiske undertrykkelsen som kom i kjølvannet av den franske revolusjon. De stilte spørsmål ved samfunnspilarer som kongedømme, kirke og ekteskapet som institusjon, og markerte sin protest ved å legge bort halstørkleet og, enda mer opprørende, unnlate å kneppe igjen skjorten i halsen. John Keats og Percy Bysshe Shelley står i dag igjen som de to forgrunnsfigurene fra dette miljøet.
I motsetning til Shelley, en avhopper fra godseierklassen, var Keats født inn i Londons nedre middelklasse. Han gikk hverken på Eton, Oxford eller Cambridge, noe kritikerne brukte mot ham. Han ble nedlatende og ettertrykkelig satt på plass som en litterær oppkomling fra «cockneyskolen». Femten år gammel hadde 4Keats begynt i apotekerlære. Fire år senere fortsatte han utdannelsen ved Guys Hospital i London, en utdannelse som ville ha ført fram til noe i nærheten av våre dagers allmennpraktiker. Samtidig skrev han dikt, og 21 år gammel, i mars 1817, avbrøt han utdannelsen for å livnære seg som dikter. I løpet av de tre neste årene skapte Keats en rekke mesterverk som er blitt stående som varige litterære høydepunkter, og som kulminerte med de fem odene skrevet i løpet av 1819 - i det han kalte sitt «levende år». Allerede våren etter startet hans «posthume tilværelse», Keats' egen betegnelse på sitt siste leveår: Han var for kraftløs og motløs til å dikte etter hvert som han syknet hen og døde av tuberkulose.
Ved siden av de poetiske mesterverkene var Keats også en dyktig brevskriver. Keats brev er å finne i Rollins (1958), og hans samlede dikt i Stillinger (1978). Brevene hans utgjør i seg selv en litterær skatt. Mange dikt ble skriblet ned i brev til venner og søsken og først utgitt etter hans død. Diktene dukker opp inniblant prosaiske beretninger fra hverdagslivet, vittige påfunn og småfrekke personkarakteristikker - så vel som dyptloddende tanker om poesiens natur og funksjon i samfunn og selvutvikling. Gjennom brevene føles det nærmest som man er i samtale med denne unge mannen, der innfall, innsikter og visjoner formidles og improviseres over etter hvert som de faller ham inn. Mange har i ettertid forsøkt å samle de ulike innfallene til overordnede teorier om diktekunst og kreativitet, noe som sannsynligvis ville stått Keats fjernt. For ham framsto vitenskapelig rasjonalisme som is mot poesiens varme kunnskap om livet (Roe, 2012).
Keats var først og fremst opptatt av poeten og poesien, den poetiske skapelsesprosessen. Men refleksjonene hans er interessante også i en videre sammenheng. Noen av dem framstår som forløpere til ideer og teorier som i årenes løp har blitt framsatt også innenfor vårt fagområde. De danner framfor alt fruktbare analogier til psykoterapeutisk arbeid, og har for meg vært en viktig kilde til inspirasjon opp gjennom årene. I dette essayet skal jeg prøve å belyse dette ved å trekke fram noen få av Keats' narrativer: hans forankring i det konkret opplevde, hans toleranse for og fordomsfrie inntoning på motsetninger, hans berømte begrep «negativ evne» og til slutt hans oppfatning av livet som en prosess av sjeleforming (soul making).

Ettersom Keats' diktning framfor alt er kjent for sine sensuelle, sansenære kvaliteter, føles det naturlig å begynne her. Keats var opptatt av at poesi må involvere og engasjere de fysiske sansene. Høytflyvende spekulasjoner finner ingen gjenklang hos ham; det er den konkrete opplevelsen her og nå som er det essensielle. I brevet til vennen Bailey sier han at han for sin del ikke kan forstå hvordan man kan finne sannheten gjennom logiske slutningsrekker. Man må veie det som hodet sier er sant, mot det som hjertet føler er sant, og gjøre hjertet til fornuftens læremester: dvele i fantasi og forestillingskraft, fryde seg ved sanseinntrykk, framfor å jage etter sannheten. For sannheten kommer når den kommer, og kan bare oppleves.
For Keats er sannhet uløselig knyttet sammen med det vakre. Heller ikke skjønnhet er en høytflyvende abstrakt idé hos ham, men består i følelser og sansninger. «A thing of beauty is a joy forever», sier han i sin mest siterte diktstrofe (Keats, 1818). Det er gleden, fryden, henrykkelsen som vekkes i oss, som er det sentrale. Skjønnheten ligger ikke i tingen i seg selv, men i sammensmeltingen av det som observeres, og observatørens indre verden (Motion, 1997). Det skjønne er det sanne, og det sanne er sant fordi det oppleves som sant, som min sannhet. Det bringer oss avslapning, helse og rolig pust (Keats,