I dette intervjuet ser Llave tilbake på en noe humpete start og hvordan hun lyktes med å ta en doktorgrad og etablere seg i en godt betalt jobb i Norge. Da hun kom til landet som au pair i 2009, var høyere utdanning ikke noe hun tenkte på. Da handlet alt om å jobbe så mye som mulig for å hjelpe familien i hjemlandet.
Vi tar det fra starten.
Far døde og de manglet penger
Marilex Rea Llave vokste opp i provinsen Kawit, sørvest for Manila. Familien besto av tre søstre, mor og far. Faren, som var mekaniker, døde da han var nesten 40 år og de fem siste årene av hans liv lå han syk i senga med oksygentilførsel.
Llave var så vidt startet på ungdomsskolen da faren døde. Storesøstera begynte å jobbe i fabrikk da hun var 16 år. Mora hadde et lite marked hjemme, der hun solgte grønnsaker, av og til kjøtt, og frukt.
- Det gjorde at vi klarte å overleve.
Det var storesøster som først ble au pair i Danmark. Llave forteller at hun da var så heldig at onkelen som bor i USA tilbød seg å hjelpe en av døtrene økonomisk slik at hun kunne ta utdanning.
- Det er så dyrt å studere på Filippinene. Jeg gikk på privatskole og måtte vise at jeg fortjente støtten fra onkel. Hvert semester sendte jeg ham karakterene mine.
- Måtte bli au pair
I 2004 var hun ferdig med bachelor i datavitenskap. Deretter jobbet hun i nesten tre år før hun gikk i søsteras fotspor og ble au pair i Danmark.
- Jeg måtte nesten dra for å bli au pair. Pappa hadde vært mye syk, vi hadde ikke forsikring og mamma måtte ta opp lån hos lånehaier. Da holdt det ikke å jobbe i Filippinene. Selv om det å være au pair ikke er en ordentlig jobb, var pengene jeg sendte til Filippinene nesten som en direktørlønn.
Llave fikk 2500 kroner i måneden og sendte alt til mor.
Det var tungt å være au pair. Lllave sier familien hun bodde hos var snille,
