Fagpressenytt

Runa Viggen Taksdal (31) står ved inngangen til et gammelt murhus i Josefines gate, der Oslo Musikklærerforening holder til. Det er en stor, gammel murvilla som inneholder konsertsal og ulike studioer, og Runa, som er musikkpedagog og musiker, bruker stedet ofte. I løpet av våren kommer hun med sin første plate. Men veien dit har vært lang.
- Jeg ble voldtatt på vei hjem fra fotballtrening da jeg var 13 år gammel, sier hun fort. - Det var en mann jeg ikke hadde sett før, og som bodde på asylmottak like ved der det var fotballtrening. Han ba meg bli med inn på mottaket. Vi kom inn på en liten hybel, han lukket døra og voldtok meg. Det skjedde veldig fort, jeg tror det var over på fem minutter. Dette var i mai, og i juli fylte jeg 14. Jeg sa ikke et ord til noen. Jeg var livredd for de voksnes reaksjon. Det var så mange fordommer knyttet til asylmottaket.
Hun er fra et lite tettsted på Hedmarken, men det er umulig å høre det når hun snakker. Hun har ingen dialekt.
- Jeg fortsatte på fotballtreningen og gikk forbi asylmottaket hver dag. Men jeg husker nesten ingenting fra ungdomsskolen. Alt er i en tåke. Jeg husker jeg tenkte da jeg syklet hjem etter å ha blitt voldtatt: Dette holder jeg for meg selv. Jeg var spesielt redd for min mors reaksjon.
Hun drikker av en kopp te. - Jeg gikk ned mange kilo og hadde problemer med å få i meg mat. Men jeg var med på alt på fritida og var pliktoppfyllende og fikk gode karakterer på skolen. Jeg var en del av en venninnegjeng på fire-fem stykker, men fortalte ikke noe til dem før flere år etterpå.

Mistet grenser
Problemene var ikke slutt med dette.
- Da jeg var 15 år, begynte jeg å jobbe ved siden av skolen, som servitør på en restaurant. Han som eide sted