Send til en venn
Del artikkel på Twitter
Se bildet større
- Jeg lurer iblant på om antallet spaltemeter om muslimske kvinners påkledning står i noe rimelig forhold til «problemet», skriver Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund.
KOMMENTAR: I motsetning til de fleste land, som tar statskirkeordninger ut av sin konstitusjon i vår tid, gjorde Stortinget i 2012 det motsatte. De etablerte Den norske kirkes særstilling i Grunnloven med samme formulering som Danmark tok inn i sin grunnlov i 1849.
Samtidig tok man inn at alle tros- og livssynssamfunn skal støttes på lik linje.
Og dermed begynte problemene: For hva skal ha forrang av disse to hensynene når man skal snekre realpolitikk og videreføre statens aktivt, støttende livssynspolitikk?
Likebehandling burde være det opplagte svaret, særlig etter 2014 hvor menneskerettighetene ble tatt eksplisitt inn i Grunnloven. I tillegg har det nylig blitt gjennomført et viktig grunnlagsarbeid i NOU-en om det livssynsåpne samfunn - Stålsett-utvalget.
I Stålsett-utvalgets rapport dokumenteres ulikhet, skjult subsidiering av Den norske kirke og at det er langt fram før har greid å realisere selv «om lag»-formuleringen om likebehandling i trossamfunnsloven av 1969.
I antologien Folkekirke Nå! skriver jusprofessor Eivind Smith at Grunnlovens 16 må forstås som at det er likebehandling, forstått som at de andre tros og livssynssamfunnene som ha like mye penger pr. hode som Den norske kirke får, som må være den gyldige tolkningen av den nye paragrafen.
Særstilling foran likebehandling
I forbindelse med arbeidet med den nye tros- og livssynsloven har det imidlertid skjedd noe som har gjort at nær sagt alle andre enn Den norske kirke opplever lovforslaget som et tilbakeskritt.
«Folkekirke» og «særlig stilling» ble det nye mantraet.
Departementet skriver som følger:
«Det er departementets syn at den ulikheten som
