Anette Groth (66) lar ikke en rivende teknologisk utvikling sette stopper for journalistiske ambisjoner. Hun lot seg heller ikke skremme vekk fra bransjen da hun ble tatt av NRK-skjermen.
Annette Groth var lei seg en god stund da hun ikke fikk fortsette som programleder for Urix på NRK2. Jobben hun delte med kollega Christian Borch i fire år, ble gitt videre til to langt yngre kolleger.
Groth hadde fylt 63 år og spurte etter hvert om hun ikke hadde gjort en god nok jobb. Hun fikk aldri noe klart svar, men antok at hun var blitt for gammel for tv-skjermen.
Hva nå? Hadde hun egentlig lyst til å gå tilbake til kjedeligere arbeidsoppgaver i NRK?
Stille jenta i klassen
I 1972 var hun 20 og kom inn på Norsk journalisthøgskole i Oslo. Der satt hun som et ganske stille, men tent lys blant unge menn proppfulle av selvtillit og politiske meninger langt utpå venstrekanten. Flere av dem hadde allerede studert på universitetet. At Groths stemme snart skulle sive ut fra flere verdenshjørner via landets radioer, visste ingen ennå. Heller ikke hun, for veien fram til å få en etablert radiostemme var ikke helt uten humper. Etter flere runder i ulike aviser uten å få noe fast, lurte hun på om hun kanskje ikke var så flink likevel? Hun studerte litt statsvitenskap på universitetet, jobbet i en Narvesen-kiosk. Hun var også innom den «dritkjedelige» sekretærlinjen på Oslo handelsgymnasium. Så skjedde det. I 1977 fikk hun et sommervikariat i NRK radios Østlandssendingen, og var dermed i gang på ordentlig. Nå spurte hun tidlig om tilbakemeldinger fra sjefene, hun ville hele tiden vite hvordan hun kunne bli bedre.
Inn på 1980-tallet var hun med og startet kanalen P2, der reisebudsjettet var like stort som friheten og viljen til å eksperimentere.
Sissel M. Rasmussen
Hjalp flyktninger
Da Annette Groth n
