Hensikt: Å beskrive intensivsykepleieres opplevelser og erfaring med å identifisere og avklare potensielle organdonorer på ikke-donorsykehus.
Metode: Studien har et kvalitativt, utforskende design med semistrukturerte intervjuer med seks intensivsykepleiere som ble rekruttert fra intensivavdelinger ved tre ikke-donorsykehus i mai 2022. Analysen ble utført ved å bruke systematisk tekstkondensering.
Resultat: Analysen resulterte i to hovedfunn. Det første hovedfunnet «tilfeldig og personavhengig» viser at intensivsykepleiere erfarer at det å identifisere organdonorer og sette i gang organdonasjonsprosessen er avhengig av kunnskapen til de som er på vakt når den mulige organdonoren behandles. Det andre hovedfunnet «påkjenning med å sende organdonoren bort» handler om at intensivsykepleierne synes det er problematisk overfor pårørende at potensielle organdonorer må sendes videre til donorsykehus. Derfor er det vanskelig å ta opp temaet donasjon med de pårørende.
Konklusjon: Intensivsykepleierne er bekymret for at ikke alle potensielle organdonorer blir identifisert fordi personalet som er til stede i situasjonen, ikke har nok kunnskap. De synes det er vanskelig å ta opp organdonasjon med de pårørende når intensivsykepleierne vet at den mulige organdonoren må sendes videre til et donorsykehus for avklaring og organuttak. Det er behov for systematisk opplæring for å øke intensivsykepleiernes kunnskap om organdonasjon og ivaretakelse av pårørende ved lokalsykehus.
Referer til artikkelen
Haustreis A, Sandnes L, Gustad L. Intensivsykepleieres erfaring med organdonorer på ikke-donorsykehus. Sykepleien Forskning. 2023; 18(92669):e-92669. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2023.92669
Introduksjon
Antallet mennesker som venter på organtransplantasjon, er økende både i Norge og internasjonalt. Ved utgangen av 2021 var det 449 pasienter på venteliste for nye organer i Norge. En avdød donor kan donere i alt sju organer samt flere typer vev (1). Dermed kan en avdød donor redde flere liv (2). Det er et stort gap mellom behovet for og tilgangen på donororganer (3).
Organisering av organdonasjon i Norge
Rikshospitalet er Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon, og all organtransplantasjon i Norge gjennomføres der. Rikshospitalet er avhengig av arbeidet som utføres ved donorsykehusene for å kunne tilby organer til pasienter på venteliste (2).
Det finnes 28 donorsykehus i Norge. Donorsykehusene har kompetanse og fasiliteter til å gjennomføre de innledende delene av en organdonasjonsprosess, og de støtter donorteamet ved uttak av organer. Donorsykehusene har en donoransvarlig lege og ofte også en donoransvarlig sykepleier som er bindeleddet mellom donorsykehusene og Rikshospitalet (2).
Donoransvarlig sykepleier er en intensivsykepleier som sammen med donoransvarlig lege formelt har ansvaret for organdonasjoner på det enkelte donorsykehuset. Donoransvarlig sykepleier har avsatt tid til å ivareta funksjonen og har ansvaret for å veilede i organdonasjonsprosesser, delta i samtaler med pårørende og organisere et system for ettersamtaler med de pårørende (4).
Identifisering av organdonorer skjer derimot også ved andre norske sykehus, heretter kalt ikke-donorsykehus.
Rollen til ikke-donorsykehus i organdonasjonsprosessen
De fleste lokalsykehusene fører ikke en organdonor helt frem til organuttak på grunn av manglende fasiliteter, personale og opplæring. For å bli donorsykehus må det søkes godkjenning fra Helsedirektoratet. Helsedirektoratet godkjenner donorsykehus etter § 4 i forskriften om humane organer til transplantasjon (5).
De siste årene har lokalsykehus fått godkjenning som donorsykehus, men ennå er det cirka 20-24 sykehus som er ikke-donorsykehus. Ti av landets ikke-donorsykehus rapporterte til Norsk intensivregister (NIR) at de hadde til sammen 1920 intensivopphold i 2021 (6).
Selv om ikke-donorsykehusene mangler donoransvarlig lege og donoransvarlig sykepleier, skal de starte organdonasjonsprosessen ved å identifisere potensielle organdonorer og kontakte transplantasjonskoordinatoren ved Rikshospitalet.
Når mulige organdonorer er akseptert av Rikshospitalet, er det legen og intensivsykepleieren ved ikke-donorsykehuset som tar den første samtalen med de pårørende for å avklare samtykke til organdonasjon. Om den potensielle donoren tidligere har uttrykt ønske om å bli organdonor, eller hvis de pårørende har samtykket, blir donoren sendt videre til et donorsykehus for å undersøke egnetheten og eventuelt hente ut organer (2).
Donorteamet på Rikshospitalet utfører ikke organuttak på ikke-donorsykehus. Ifølge retningslinjene for intensivvirksomhet skal likevel alle potensielle donorer få mulighet til å bli vurdert for organdonasjon i sitt eget helseforetak. Ikke-donorsykehus har derfor behov for gode systemer og rutiner som sikrer at organdonasjon blir vurdert når det kan være aktuelt (6).
Organdonasjonsprosessen og intensivsykepleieren
Organdonasjon er en aktuell, men sjelden hendelse på intensivavdelingen. Den inngår i intensivsykepleierens arbeids- og ansvarsområde, men stiller store krav til intensivsykepleierens kompetanse. Intensivsykepleierens ansvar i organdonasjonsprosessen beskrives som multidimensjonell (1).
To studier fra donorsykehus peker på at intensiv
