Fagpressenytt

Leonard Thompson var en 14 år gammel gutt som hadde fått diabetes type 1 i 1919. Han var bokstavelig talt bare skinn og bein og veide bare 32 kilo. Han hadde oppblåst mage og luktet aceton. Han var sengeliggende og døende i desember 1921. 23. januar 1922 fikk han en sprøyte med ekstrakt. Neste dag fikk han sprøyte med to ekstrakter. Hans blodglukose gikk fra 520 til 120 mg/dl (29 til 6.7 mmol/l) og den voldsomme glukosurien nesten forsvant sammen med ketonurien. Han ble momentant mye kjekkere. En som var til stede, beskriver det som det nærmeste en kunne tenke seg «å stå opp fra de døde».

HVA VAR SKJEDD?
INSULINETS OPPDAGELSE
Etter en lang periode for å isolere stoffet som senket blodsukkeret, insulin, hadde man endelig lyktes (1, 2).
• I 1869 beskrev Paul Langerhans i sin doktordisputas cellene som senere viste seg å produsere insulin.
• Minkowski viste i 1889 at fjerning av pankreas hos dyr førte til alvorlig diabetes. • Franskmannen Hedon viste i 1890-årene et fall i blodsukkernivået når blodsirkulasjonen hos en diabetisk hund ble knyttet til sirkulasjonen hos en frisk hund.
• Minkowski og von Mehring viste at eksperimentell diabetes kunne bedres ved subkutan implantasjon av pankreasbiter. Denne forskningen viste altså at det fantes et stoff i pankreas som sirkulerte i blodet og som hadde virkninger i mange organer, altså et hormon. Mange i ulike land forsøkte derfor å fremstille stoffet. Rumeneren Paulesco testet saltvannsekstrakter av pankreas på diabetiske hunder. Han fant reproduserbare fall i blodsukkeret. Han publiserte sine funn i 1919 i et franskspråklig tidsskrift, noe som nok var til hinder for å få videre oppmerksomhet.

BEGYNTE MED HUNDER
Så over til Toronto. Tidligere eksperimenter hadde vist at ekstraktene var lite effektive, muligens fordi insulinet ble ødelagt av proteolytiske enzymer fra eksokrin pankreas. Frederick Banting ville finne stoffet som senket blodsukkeret. Han var en frustrert sanitetskirurg fra første verdenskrig som hadde åpnet praksis i London, Canada, i 1920, men han fikk ingen pasienter og fikk mer og mer gjeld. Han ble derfor assistent i fysiologi. I oktober 1920 måtte han holde forelesning for studentene om karbohydratstoffskiftet, noe han ikke hadde forutsetninger for.
Like etterpå leste han en kasuistikk om en pasient som hadde hatt en pankreas-stein i utførselsgangen fra eksokrin pankreas. Acinacellene som lager eksokrine enzymer, var atrofiert, mens de Langerhanske øyer var bevart. Banting våknet klokka to om natten den 31. oktober:
«The idea occured to me that by experimental ligation of the duct and the degeneration of the exocrine proportion one might get the endocrine secretion free from exocrine secretion».
Han reiste tilbake til Toronto og snakket med professor i fysiologi, MacLeod, som likte ideen med å ligere utførselsgangen i pankreas. De ble enige om at Banting skulle få sommerjobb med legestudenten Charles Best som assistent. De to begynte å operere hunder 17. mai 1921. De hadde mye å lære, da de aldri hadde gjort pankreatektomier. Til å begynne med slet de, og mange hunder døde, men etter hvert lærte de teknikken. De lærte også å ligere utførselsgangen i pankreas i de hundene som de skulle lage ekstrakt av pankreas fra. Allerede 30. juli 1921 viste de at ekstraktet kunne senke blodsukkeret hos totalpankreaterte hunder. Dette regnes som insulinets «fødselsdag».

KRANGEL OG UENIGHET
Eksperimentene med å renfremstille insulin gikk ikke så bra, delvis på grunn av svært forskjellige personligheter og mye krangel, delvis på grunn av mangel på biokjemiske kunnskaper. MacLeod overtok noe av styringen og fikk en erfaren biokjemiker, Jame