I de romslige stuene fra 1835 sitter store navn fra arkitektverdenen side om side med studenter og skåler i boksøl og pappvin - en stemning som bare fortsetter gjennom helgen.
- Jeg tror det er denne intime og egalitære stemningen som gjør at folk blir så glad i dette seminaret. Dette er ikke en hotellkonferanse hvor folk forsvinner for hverandre ut i en stor by. Her er det trivelige folk på et trivelig sted i 48 timer, som er sammen for å dyrke den gode samtalen om arkitektur, sier årets seminargeneral Ingrid Grændsen fra Agraff arkitekter.
Torvparadokset
Det var vanskelig å gå gjennom helgen på Røros uten å forestille seg hvordan livet var i islandske torvhus. Byggeskikken var utbredt på Island frem til 1900-tallet og utviklet seg etter at avskoging gjorde bygging med tømmer umulig. Torv ble kuttet ut fra grunnen der huset ble bygget, og lagt lagvis i veggkonstruksjonen.
Arkitekt Hjörleifur Stefánsson hadde sitt første møte med torv som byggemateriale på en sommerjobb som 14-åring. Under studiene ved NTNU på 1980-tallet begynte han å dokumentere torvhusarkitekturen, og i 2019 ble boken «From Earth - Earth Architecture in Iceland» utgitt på engelsk.
Ettersom torv ikke lenger er et brukt byggemateriale, kan kunnskapen om byggeskikken snart forsvinne. Stefánsson innledet derfor med å stille spørsmål om det egentlig er mulig å bevare en slik nasjonal kulturarv?
- Jeg har lenge drevet med bevaring av disse husene, og jeg har alltid vært svært bekymret over de konfliktene som oppstår ved at man stadig vekk gjenoppbygger bygningene, men med få års mellomrom kreves det nye uttak av torv og materialer. I løpet av kanskje femti år er alle materialene nye, forklarer Stefánsson.
Dette står i kontrast til hva Venezia-charteret for bevaring og restaurering av kulturminner foreskriver, forklarer han. Da står man igjen med at det ikke er byggene selv, men ferdighetene med å bygge dem som skal bevares.
- Men det er også problematisk, fordi torvhus-tradisjonen handlet egentlig bare om å bygge så gode hus som mulig med de materialene som var til stede. Men i dag gjør man ikke det lenger, man bruker heller teknikken til å vedlikeholde disse boligene som nå vil være fryktelig å bo i.
Torvhusene sto historisk sett kun i rundt 10 år, toppen 30 år, før det ble bygget nytt. De er forgjengelige av natur og trenger egentlig at man bor i dem for å forstå hvor det for eksempel er lekkasje, slik at man kan utøve kontinuerlig reparasjon. Var du ik
