Fagpressenytt

Ta deg en tur på Vestre gravlund midt på dagen neste gang du er i Oslo. På den andre siden av gaten for Vigelandsparken finner du en severdighet av like stor betydning for byen som Monolitten. Mellom trærne, steinene og de åpne plenene treffer du flere ekorn enn mennesker. Av og til kommer en ansatt fra gravplassen forbi i en golfbil. Under jorden gjør naturen sin jobb med å bryte ned gammelt liv. Over bakken står små steinstøtter som rammer inn en identitet. Navn, fødselsdato og dødsdato. Nye gravsteiner står side om side med gamle gravsteiner. Der finner du kanskje menn som har inngravert en yrkestittel - «sjefingeniør» eller «høyesterettsjustitiarius». En sjelden gang finner du en kvinne som er noe annet enn et navn.
Jeg har med årene tilbrakt mye tid på gravplasser. Som ungdom gikk jeg over en gravplass på vei hjem fra skolen. Som student gikk jeg ofte søndagsturer på Vestre gravlund i Oslo. Som reisende har jeg ofte endt opp på forskjellige lands gravplasser, omgitt av små kors og store mausoleer. Og i min tid som seremonileder har jeg fulgt mange kister til graver rundt omkring i Oslo. Med tiden har jeg blitt overbevist om at vi trenger disse stedene vi kan møte de som kom før oss.
Selv om hverdagen i et åpent demokrati kan være preget av mye uenighet, finnes det et fellesskap rundt graven. Døden beveger oss alle og vi samles her.
Men gravplassen er også et rom der sorg og samfunnsøkonomi møtes.

FELLESSKAP MED DE DØDE
For våre forfedre var felle