Jeg tror jeg kan, i all ydmykhet, mene å ha gått gjennom kanskje litt over gjennomsnittet tøffe opplevelser og traumer gjennom livet, for en normal vestlig person, vokst opp i Norge. Likevel frem til nylig tatt disse på strak arm, og sjeldent bedt om hjelp. Jeg er flink pike, som liker å klare meg selv. Jeg har lite rom for å vise meg svak. Jeg er glad i livet og livsmottoet har alltid vært å møte motstand og utfordringer med kjærlighet. Være som sivet. Langt fra en Gandhi eller mor Theresa skal sies, men en tilstreber av å være den beste utgave av meg selv. Frykt har sjeldent fått begrense min livsutfoldelse i særlig grad, selv om jeg ofte har følt meg hakket mer nervøs enn andre. Det, samt å være veslevoksen som barn og en litt større konsekvensutreder enn mine jevnaldrende, hindret meg likevel aldri i å hoppe ut i ting.
Livet snus på hodet
Etter hvert snus livet på hodet, og det blir vanskeligere å være meg selv. Død og sykdommer kommer på løpende band. Den ene trøkken avleder den andre, før jeg får tid til å komme meg ovenpå. Jobben min var i utgangspunktet utfordrende, og blir nå for vanskelig å stå i. Jeg kan ikke lengre ivareta andre mennesker. Veggen kommer mot meg i 150 km/t. Jeg mister kontrollen. Året er 2014, og jeg er ikke fullt så ung, ekstrovert, eller glad i livet lengre. Både jeg og mitt nyfødte barn ligger på hver vår intensivavdeling på sykehuset. Følelsen av å ikke ha kontroll over liv og død gjør meg tilnærmet lammet av frykt. Det høres kanskje rart ut, men som sykepleier på en overvåkningspost har jeg alltid hatt en følelse av å ha en viss kontroll over døden. Nå har jeg mistet fotfestet og svever i en ny virkelighetsoppfatning som skremmer meg. Jeg har panikk. I en kontrollert form som ikke vises utad. Men inni meg råder fortvilelse og tungsinn. Fra nå av handler det kun om overlevelse. Fra dag til dag, time til time. I de neste to årene er fokuset å klare og puste. Ivareta mine barn. Etter hvert også å være mest mulig hos min mor, som etter kort tids sykdom plutselig ligger for døden. Kroppen er i et konstant stress. Natta er min fiende. Underskudd på søvn holder meg tidvis fanget i en verden av frykt, sorg og utmattelse, som jeg nå s
