Fagpressenytt

Hadde du for ett år siden spurt meg om hva som ville ha vært mest sannsynlig av å bli lottomillionær og innlagt med tvang på psykiatrisk avdeling ved et norsk sykehus, så hadde jeg uten å tenke meg om svart lottomillionær. Voksen kvinne som aldri har satt sin fot innenfor et psykiatrisk sykehus og heller ikke har hatt tunge tilfeller av psykiske lidelser, hvor sannsynlig er det? Men noen ganger så skjer det mest usannsynlige. Er jeg stolt av at jeg er blitt en del av statistikken over psykisk helsevern? Nei. Skammer jeg meg? Nææhhh ... må bli det rette svaret på det. Hadde det norske samfunnet vært mer åpent og raust, så ja da hadde det ikke vært noe stress å fortelle venner og familie om hva jeg har vært gjennom. Men jeg velger å være taus. I hvert fall overfor dem jeg antar ville håndtert det rimelig dårlig.
Angst og depresjon er de «snille» diagnosene som det fleste aksepterer. Å «angste» er jo blitt et dagligdags uttrykk blant mange. Paranoid schizofrene eller bipolare er «gærningene». Hvert fall slik de fleste tenker om disse diagnosene. Hvem vil ha en schizofren venn liksom? Ingen jeg kjenner. Derfor skriver jeg denne kronikken under pseudonym. Det greske ordet betyr rett og slett falskt navn. Det er best slik. Jeg orker ikke at mitt riktige navn skal bli liggende på Google. Målet med å skrive denne kronikken er å gi deg, det norske folk og helsemyndighetene informasjon om hvordan det er å være psykiatrisk pasient innlagt på tvang, hvor elendig det oppleves og ikke minst hvor krenkende