Fri tanke
06.06.2024
Ramis datter døde i et Hamas-angrep. Bassams datter ble drept av en israelsk soldat. Vennskapet mellom de to fedrene er grunnen til at de orker å stå opp om morgenen.
I februar i år satt to menn på en scene på Nobels fredssenter i Oslo, israelske Rami Elhanan og palestinske Bassam Aramin.
De kunne vært bitre fiender. I 1997 ble Ramis 14 år gamle datter Smadar drept av Hamas i en selvmordsaksjon i Jerusalem. Det var første skoledag, og hun var på vei til bokhandelen for å kjøpe en bok. Ti år senere, i 2007, ble Bassams ti år gamle datter skutt av israelske grensesoldater utenfor skolen hun gikk på. Hun skulle kjøpe godteri for å feire at en matteprøve var overstått.
De to fedrene møttes i organisasjonen Parents Circle, hvor palestinske og israelske foreldre som har mistet barna sine jobber sammen for fred. I dag kaller de hverandre brødre, og jobber sammen «alle våkne timer, alle dager» for å få slutt på hatet og frykten som drepte døtrene deres.
Selv er jeg på ganske mange samtale-arrangementer i løpet av et år, men dette var noe annet. Salen var tettpakket med folk, norske palestinere og muslimer, norske jøder, helt «vanlige» middelklassenordmenn. Etter en drøy time var det mange i salen som gråt åpenlyst. For meg var noe av det sterkeste de to fedrenes budskap til resten av verden: Ikke importer konflikten.
Ettermiddagen lørdag 6.mai snakket jeg med fedrene i et videomøte. Rami var på hjemmekontoret i Jerusalem, Bassam i sitt hjem i Jeriko på Vestbredden, og jeg på hytta i Vestfold. Jeg hadde sjekket nyhetsmeldingene gjennom hele dagen, for denne helgen så ut til å kunne bli et gjennombrudd. Representanter for Hamas hadde reist til Kairo for å delta i forhandlinger om en 40-dagers våpenhvile på Gaza. Også Bassam og Rami fulgte nyhetene tett, og ved dette punktet startet samtalen vår.
M: Hvordan er det for dere å følge alle disse rundene med forhandlingene som starter, stopper, og starter igjen?
B: Forhandlinger i seg selv er gode nyheter. Vi vet at denne konflikten på et tidspunkt må slutte. Men vil det skje i dag, i morgen, eller først om mange måneder? Jeg velger å være håpefull.
R: Å svare på dette er å velge mellom hva du håper på og drømmer om - og den svært brutale virkeligheten. Jeg tror oppriktig at vi nærmer oss en ny fase i denne konflikten. Men også når våpnene legges ned har vi store utfordringer foran oss. Så m
Gå til medietDe kunne vært bitre fiender. I 1997 ble Ramis 14 år gamle datter Smadar drept av Hamas i en selvmordsaksjon i Jerusalem. Det var første skoledag, og hun var på vei til bokhandelen for å kjøpe en bok. Ti år senere, i 2007, ble Bassams ti år gamle datter skutt av israelske grensesoldater utenfor skolen hun gikk på. Hun skulle kjøpe godteri for å feire at en matteprøve var overstått.
De to fedrene møttes i organisasjonen Parents Circle, hvor palestinske og israelske foreldre som har mistet barna sine jobber sammen for fred. I dag kaller de hverandre brødre, og jobber sammen «alle våkne timer, alle dager» for å få slutt på hatet og frykten som drepte døtrene deres.
Selv er jeg på ganske mange samtale-arrangementer i løpet av et år, men dette var noe annet. Salen var tettpakket med folk, norske palestinere og muslimer, norske jøder, helt «vanlige» middelklassenordmenn. Etter en drøy time var det mange i salen som gråt åpenlyst. For meg var noe av det sterkeste de to fedrenes budskap til resten av verden: Ikke importer konflikten.
Ettermiddagen lørdag 6.mai snakket jeg med fedrene i et videomøte. Rami var på hjemmekontoret i Jerusalem, Bassam i sitt hjem i Jeriko på Vestbredden, og jeg på hytta i Vestfold. Jeg hadde sjekket nyhetsmeldingene gjennom hele dagen, for denne helgen så ut til å kunne bli et gjennombrudd. Representanter for Hamas hadde reist til Kairo for å delta i forhandlinger om en 40-dagers våpenhvile på Gaza. Også Bassam og Rami fulgte nyhetene tett, og ved dette punktet startet samtalen vår.
M: Hvordan er det for dere å følge alle disse rundene med forhandlingene som starter, stopper, og starter igjen?
B: Forhandlinger i seg selv er gode nyheter. Vi vet at denne konflikten på et tidspunkt må slutte. Men vil det skje i dag, i morgen, eller først om mange måneder? Jeg velger å være håpefull.
R: Å svare på dette er å velge mellom hva du håper på og drømmer om - og den svært brutale virkeligheten. Jeg tror oppriktig at vi nærmer oss en ny fase i denne konflikten. Men også når våpnene legges ned har vi store utfordringer foran oss. Så m