Sykepleien
16.06.2016
Skien. Babyen til Helene Tennefoss-Tørnevist døde i hennes mave. Nå bruker hun egen sorg til å gjøre jordmødre flinkere.
Tårene renner nedover kinnene.
Ansiktet fordreier seg. Stemmen brister.
- Jeg slutter snart å gråte, jeg lover, men det er alltid slik i begynnelsen.
Helene Tennefoss-Tørnqvist står foran en fullpakket sal på sykehuset i Telemark. Hun unnskylder seg. Foran henne sitter kolleger og helsearbeidere fra forskjellige sykehus. På lerretet bak henne lyser PowerPoint-presentasjonen ... med bildet av Morgan.
Hun har holdt dette foredraget mange ganger før, og begynnelsen er alltid vanskelig. Det går bare ikke å holde tårene tilbake.
- Da jeg ble bedt om å holde foredrag om dødfødsel første gang for de andre studentene på jordmorstudiet, fant jeg ut at jeg måtte gjøre det på min måte. Det er ikke farlig med tårer. For foreldrene som mister et barn, er dette så ille, og hvis det at jeg står her helt hudløs kan bidra til å gi helsepersonell en liten ryggmargsfølelse på hva de går igjennom, så er det verdt det, sier hun.
DELER UT SERVIETTER. På denne fagdagen, sponset av Jordmorforbundet NSF Telemark, står dødfødsler på programmet. Inne i foredragssalen deles det ut ansiktsservietter, og det er smålatter og hyggelig stemning.
Jordmødre, barnepleiere og sykepleierne skal denne kvelden gå gjennom et fire timers langt kurs om hvordan man kan følge opp foreldre som opplever det verste av det verste - at barnet de venter på, ikke lenger lever.
TROR ALT ER NORMALT. Vi må begynne fra begynnelsen og gå åtte år tilbake i tid. Helene er sykepleier i Tønsberg. Hun har to barn sammen med sin mann, Jone, og de forbereder seg på å flytte til Egersund. I magen til Helene holder lillebror på å vokse seg stor. Jone pendler til jobben på Vestlandet og er hjemme i helgene. Helene er med barna, jobber netter på sykehuset og har så vidt begynt å pakke ned i esker og kasser. Hun er 39 uker og noen dager på vei. I magen er det masse deilig liv og spark.
- Ironisk nok følte jeg at dette var dagen da jeg skulle ordne i kommoden til babyen og bære vogga opp fra kjelleren mens eldstegutten var i barnehagen. Jeg ordnet litt med babyklærne og hentet i barnehagen. Vi lagde middag, og så satte vi oss for å se på barne-TV.
Helene sitter med begge barna på fanget og snakker med Jone på telefonen mens barne-tv-figurene underholder. Plutselig kjenner hun noe merkelig i magen. Det er som om magen faller ned med et knepp. Hun har aldri følt noe liknende og ber Jone holde seg nær telefonen. Sjansen for at han må ta den seks timer lange kjøreturen fra Egersund i natt er stor.
- Jeg fikk lagt ungene, og det murret hele tiden i magen. I ni-tida hadde jeg økende intense smerter i magen og ba Jone om å kjøre. Det skjer nå, sa jeg, og det kommer til å gå fort.
Hun legger seg for å prøve å sove litt, men får det ikke til på grunn av smertene. I senga kjenner hun plutselig at det blir vått mellom bena, og hun tror det er vannet som går.
- Jeg gikk ut på toalettet, og det var masse blod, men jeg tenkte at det var fosterv
Gå til medietAnsiktet fordreier seg. Stemmen brister.
- Jeg slutter snart å gråte, jeg lover, men det er alltid slik i begynnelsen.
Helene Tennefoss-Tørnqvist står foran en fullpakket sal på sykehuset i Telemark. Hun unnskylder seg. Foran henne sitter kolleger og helsearbeidere fra forskjellige sykehus. På lerretet bak henne lyser PowerPoint-presentasjonen ... med bildet av Morgan.
Hun har holdt dette foredraget mange ganger før, og begynnelsen er alltid vanskelig. Det går bare ikke å holde tårene tilbake.
- Da jeg ble bedt om å holde foredrag om dødfødsel første gang for de andre studentene på jordmorstudiet, fant jeg ut at jeg måtte gjøre det på min måte. Det er ikke farlig med tårer. For foreldrene som mister et barn, er dette så ille, og hvis det at jeg står her helt hudløs kan bidra til å gi helsepersonell en liten ryggmargsfølelse på hva de går igjennom, så er det verdt det, sier hun.
DELER UT SERVIETTER. På denne fagdagen, sponset av Jordmorforbundet NSF Telemark, står dødfødsler på programmet. Inne i foredragssalen deles det ut ansiktsservietter, og det er smålatter og hyggelig stemning.
Jordmødre, barnepleiere og sykepleierne skal denne kvelden gå gjennom et fire timers langt kurs om hvordan man kan følge opp foreldre som opplever det verste av det verste - at barnet de venter på, ikke lenger lever.
TROR ALT ER NORMALT. Vi må begynne fra begynnelsen og gå åtte år tilbake i tid. Helene er sykepleier i Tønsberg. Hun har to barn sammen med sin mann, Jone, og de forbereder seg på å flytte til Egersund. I magen til Helene holder lillebror på å vokse seg stor. Jone pendler til jobben på Vestlandet og er hjemme i helgene. Helene er med barna, jobber netter på sykehuset og har så vidt begynt å pakke ned i esker og kasser. Hun er 39 uker og noen dager på vei. I magen er det masse deilig liv og spark.
- Ironisk nok følte jeg at dette var dagen da jeg skulle ordne i kommoden til babyen og bære vogga opp fra kjelleren mens eldstegutten var i barnehagen. Jeg ordnet litt med babyklærne og hentet i barnehagen. Vi lagde middag, og så satte vi oss for å se på barne-TV.
Helene sitter med begge barna på fanget og snakker med Jone på telefonen mens barne-tv-figurene underholder. Plutselig kjenner hun noe merkelig i magen. Det er som om magen faller ned med et knepp. Hun har aldri følt noe liknende og ber Jone holde seg nær telefonen. Sjansen for at han må ta den seks timer lange kjøreturen fra Egersund i natt er stor.
- Jeg fikk lagt ungene, og det murret hele tiden i magen. I ni-tida hadde jeg økende intense smerter i magen og ba Jone om å kjøre. Det skjer nå, sa jeg, og det kommer til å gå fort.
Hun legger seg for å prøve å sove litt, men får det ikke til på grunn av smertene. I senga kjenner hun plutselig at det blir vått mellom bena, og hun tror det er vannet som går.
- Jeg gikk ut på toalettet, og det var masse blod, men jeg tenkte at det var fosterv
