Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Uttalelsen er ikke bare av interesse for det regelverket som har vært, men også for hvordan regelverket skal utformes framover. Det er sistnevnte betydning som vil kommenteres i det følgende.
Særlig to punkter er ved første øyekast oppsiktsvekkende:
EFTA-domstolen synes for det første å mene at arbeidspolitiske hensyn ikke er legitime for ytelser ved sykdom. Noe forenklet sagt så avliver EFTA-domstolen med dette arbeidslinja.
For det andre tolker EFTA-domstolen trygdeforordningen artikkel 21 slik at den oppstiller en ubetinget rett til å motta kontantytelser ved sykdom i EØS. Det er uklart hva domstolen mener med at retten er ubetinget.
Arbeidspolitiske formål
I avsnitt 106 konkluderer EFTA-domstolen med at selv om arbeidsavklaringspenger har en side til sysselsettingspolitikken, så er ytelsens hovedformål - i kraft av å være en ytelse ved sykdom - å forbedre trygdemottakerens helsetilstand og livskvalitet.
Derfor mener EFTA-domstolen at «hensyn som er utformet for å passe til de særlige sysselsettingspolitiske formål om å reintegrere personer på arbeidsmarkedet, [ikke kan] rettferdiggjøre den aktuelle restriksjon.»
Uttalelsen kan antakelig ikke tas på ordet.
Med fare for å bli beskyldt for å tolke EØS-retten i lys av nasjonal rett, mener jeg det er åpenbart at EØS-retten verken oppstiller eller gir grunnlag for et regelverk som kategorisk avskjærer ytelser ved sykdom fra også å ivareta arbeidspolitiske hensyn.
EFTA-domstolens uttalelse innebærer riktignok ikke et absolutt forbud mot å ivareta slike hensyn, m
