Fagbladet
18.06.2018
- Jeg har aldri drømt om å bli noe stort. Det viktigste er å ikke være høy på pæra, sier Jan Bøhler.
Verden var liten i Jan Bøhlers barndom.
- Det var lite annet enn Kalbakken. Vi hadde ikke vært andre steder.
Forbildene var de store gutta i gata, sier Jan Bøhler. Vi er midt i Bøhlers rike, Groruddalen i Oslo. Her slet han sine barndoms fotballsko. Her vokste han ut av barndommen og fant musikken og jentene. Her stiftet han familie, jobbet på fritidsklubb og ble politiker. Og fortsatt er det dette som er hjemme.
Her er Jan Bøhler blant sine egne. Hver dag møter han velgerne som i fire valg etter hverandre har stemt ham inn på Stortinget, på t-banen, på kjøpesenteret eller i parken. Mange av dem har noe på hjertet.
- Jeg har lapper med notater og telefonnumre i alle lommer. Lange lister med folk jeg skal melde tilbake til. Noen dager blir det mer enn jeg klarer å følge opp. Det sitter i når det er noen jeg ikke rekker å svare.
OM KALBAKKEN var hele verden på 50-tallet da han vokste opp, har verden definitivt kommet til Groruddalen senere. Og den er kommet for å bli. Rundt halvparten av de 130.000 innbyggerne har innvandrerbakgrunn, og Jan Bøhler kan ikke tenke seg å bo et annet sted. Men klisjeen «med beina trygt plantet» passer definitivt ikke der han henger og dingler i et treningsapparat i Verdensparken på Furuset.
Det er ikke mye ved mannen som nå skifter grep og trekker seg opp etter armene som vitner om at han kommer rett fra EØS-debatt i Stortinget. Nå har penskjorta veket plass for ermeløs singlet og dongerishorts mens han flekser og bygger nye muskler til bruk i sin utrettelige kamp for barndommens en gang så grønne dal. Som politiker er han gjentatte ganger blitt beskyldt for å svartmale stedet han kommer
Gå til mediet- Det var lite annet enn Kalbakken. Vi hadde ikke vært andre steder.
Forbildene var de store gutta i gata, sier Jan Bøhler. Vi er midt i Bøhlers rike, Groruddalen i Oslo. Her slet han sine barndoms fotballsko. Her vokste han ut av barndommen og fant musikken og jentene. Her stiftet han familie, jobbet på fritidsklubb og ble politiker. Og fortsatt er det dette som er hjemme.
Her er Jan Bøhler blant sine egne. Hver dag møter han velgerne som i fire valg etter hverandre har stemt ham inn på Stortinget, på t-banen, på kjøpesenteret eller i parken. Mange av dem har noe på hjertet.
- Jeg har lapper med notater og telefonnumre i alle lommer. Lange lister med folk jeg skal melde tilbake til. Noen dager blir det mer enn jeg klarer å følge opp. Det sitter i når det er noen jeg ikke rekker å svare.
OM KALBAKKEN var hele verden på 50-tallet da han vokste opp, har verden definitivt kommet til Groruddalen senere. Og den er kommet for å bli. Rundt halvparten av de 130.000 innbyggerne har innvandrerbakgrunn, og Jan Bøhler kan ikke tenke seg å bo et annet sted. Men klisjeen «med beina trygt plantet» passer definitivt ikke der han henger og dingler i et treningsapparat i Verdensparken på Furuset.
Det er ikke mye ved mannen som nå skifter grep og trekker seg opp etter armene som vitner om at han kommer rett fra EØS-debatt i Stortinget. Nå har penskjorta veket plass for ermeløs singlet og dongerishorts mens han flekser og bygger nye muskler til bruk i sin utrettelige kamp for barndommens en gang så grønne dal. Som politiker er han gjentatte ganger blitt beskyldt for å svartmale stedet han kommer
