Hun så på meg. Selv om øynene var gamle, var de levende. Nå var de sorgtunge.
Jeg skal si deg, svarte hun, at dersom jeg, mot min egen legning - og for den sakens skyld mot hele min natur, skulle gi avkall på det som, ikke bare jeg, men alle mine venner - og det går helt tilbake til mine aller, aller yngste år, mente hadde en spesiell verdi, nemlig, om du tillater at jeg sier det, de frie assosiasjoners enorme potensiale for nytenkning - og derigjennom fornyelse, nyskapning, da ville, etter min oppriktige mening, enhver konversasjon være en tåpelighet. Har jeg uttrykt meg tydelig nok? Du skulle skamme deg!
Jeg skammet meg, og moret meg. For et vidunderlig kvinnemenneske som satt der under epletreet ved høysommer, i østavind ved en vestlandsfjord, med det hvite håret som et blomstrende kirsebærtre. Guss, som hun kalte sin avdøde mann, hadde vært kunstner, bildende og skrivende og fortellende. Det var et år siden han døde, og jeg hadde skrevet at jeg gjerne ville komme og besøke henne. Det kan du svært gjerne, skrev hun tilbake, men da må du ta med deg en kartong hvitvin, altså tolv flasker, ikke kartongvin, takk (og ikke Mosel) - det har jeg ikke råd til å kjøpe. Og her satt jeg.
Altså, tok hun opp igjen tråden. Og så fortalte hun.
De siste ukene Guss levet, plaget han seg selv enormt med hensyn til meg og økonomien. Han sa for eksempel at han led fordi han nesten ikke etterlot seg noe av penger. Det var som alltid når det gjaldt ham en overdrivelse. Han etterlot seg tvert imot en liten gjeld. Bankfilialbestyreren (for en tittel) kom under begravelsen, eller like etter var det jo da, bort til meg og kondolerte og sa at den gjelden skulle jeg ikke tenke på nå. Jeg merket meg at han sa nå, og lurte på hvor lenge han ville gi meg henstand. Hadde det vært Guss, hadde han sagt at den gjelden skulle jeg overhodet ikke tenke på. Ikke filialbestyreren. Han mistet ikke hodet og ble sorgfull eller begeistret. Men ellers var Guss bekymret for meg. Han trodde ikke jeg ville klare meg alene. Barna, de var alle tre godt over tredve år som du vet, hadde han overhodet ikke tro på at ville klare seg når han gikk bort. Hvem skulle de henvende seg til når de trengte råd og vink?
De har jo meg, sa jeg til ham og holdt ham i hånden. Jeg kan jo litt jeg også. Og så er de godt voksne, da.
Men det var ikke nok for ham, og først da han lå på det aller, aller siste, slapp disse tankene taket i ham. Det siste han sa var: Takk. Og så døde han. Følger du?
Under de nedbøyde grenene på epletreet så jeg ut over fjor
