Da først den ene og så den andre sønnen søkte seg til samme bransje, var det derfor én ting som ble viktig for Janne Iversen (51):
- De skulle komme inn på egen hånd, ikke fordi jeg er moren deres.
Selv var Janne aldri særlig begeistret for å sitte på skolebenken. Ikke utmerket hun seg spesielt godt i verken diktanalyse eller stilskriving heller. Aller best likte hun å holde seg i aktivitet, og da hun omsider kom seg gjennom det som den gang het gymnaset, hadde hun fått nok. Hun måtte gjøre noe fysisk. Å trave opp og ned lange trapper og bratte stiger med tungt utstyr hørtes ut som en over middels god idé for en med maur i rompa.
Året var 1989 da Janne ble ansatt som en av de aller første kvinnelige feierlærlingene på Bergen brannstasjon.
Økonomi og malermester
- Jobben var som en ekstra treningsøkt - det var midt i blinken. Vi møtte masse hyggelige folk hver eneste dag, og selvfølgelig noen tullinger innimellom, ler hun.
Entusiasmen for jobben har vært tydelig hjemme hos familien helt siden barna var små.
- Mamma har alltid skrytt av jobben sin, men hun har aldri pushet oss, forklarer Tommy.
De to sønnene hadd
