journalistpraktikant
Se for deg en film fra det glade syttitall, med foreldre som skal ta en alvorsprat med sønnen sin. Hvordan prater de? Ser (hører) du for deg en overdrevet jovial stemme som høres både tilgjort og kunstig ut? Kanskje er den litt pompøs og teatralsk, kanskje snakker den en overdreven Oslo øst-dialekt som høres helt unaturlig ut?
Kleine samtaler er én ting, men kleine samtaler på film er noe helt annet - og verre, vil kanskje mange si.
Norsk film har vokst seg stadig større de siste årene, men det finnes en stereotypi om at den er preget av kjedelige karakterer, forutsigbar handling og klein dialog.
Professor Unn Røyneland ved Universitetet i Oslo syns det har vært stor endring i norsk filmdialog de siste tjue åra. (Foto: Silja Björklund Einarsdóttir/forskning.no)
Avbrytelser er naturlig
At en del gamle filmer hadde lite troverdig dialog, er ganske sikkert. Men er det slik fortsatt? Språkforsker Unn Røyneland er professor og nestleder ved Multiling, Senter for flerspråklighet, ved Universitetet i Oslo. Hun er ikke nødvendigvis enig i at dialogen i norsk film er klein - i hvert fall ikke nå lenger.
Hun mener at det har vært en endring siden begynnelsen av 2000-tallet, og at norsk film generelt er mer troverdig og naturlig enn den var for 20-30 år siden.
Som språkforsker er hun naturlig nok mest opptatt av hvordan språket gjør en dialog klein. Hun trekker blant annet fram manglende overlapping som en faktor. Overlapping
