Hvor provoserende er det ikke da å få beskjed om at det ikke handler om bemanning, at det ikke trengs mer personale for å gi et bedre tilbud eller for å kunne prioritere kompetanseheving? Like mye som å gripe inn i barnas lek for å legge til rette for mer læring, innføre språknorm og kartlegge barn, tror jeg det å forbigå eller legge lokk på bemannings- og tilskuddsproblematikken har bidratt til å skape sinne og opprør blant barnehagefolk. Det er ingen som er uenig med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i at kompetanseheving er viktig for å heve kvaliteten i barnehager, problemet oppstår for alvor når rammebetingelsene ikke blir prioritert først.
Heldigvis og takk og pris virker det som om mange politikere de siste ukene er i ferd med å få et ørlite innblikk i hvordan barnehagehverdagen faktisk er, og hva som provoserer en hel sektor. Mest sannsynlig har vi bare oss selv å takke for at vi har kommet i denne situasjonen. Barnehageansatte har stilltiende godtatt det ene etter det andre uten at mange nok tydelig har sagt i fra hvordan vi jobber, hvordan hverdagen vår ser ut og hva slags kompetanse vi faktisk sitter inne med. Passive og dumsnille kan kanskje være en riktig beskrivelse, men NO MORE!
Vi vet at det er store forskjeller i opplevd kvalitet fra barnehage til barnehage, men det er på langt nær