Hvor meningsfullt er det ikke å kunne bidra i barns utvikling og læring, det å kunne bety noe for andre, å gjøre en forskjell? Hvordan kan det da ha seg at søkningen til landets lærerutdanninger har falt kraftig siden 2019?
Noen peker på de absolutte karakterkravene som stilles for å kunne søke på flere av lærerutdanningene, og som sist ble skjerpet i 2016. Andre viser til omleggingen av grunnskolelærerutdanningene fra fireårige bachelorutdanninger til femårige masterutdanninger fra 2017. Jeg stiller meg tvilende til disse årsaksforklaringene som tvert imot var ment å gi grunnskolelærerutdanningene og -yrket enda høyere status.
I flere år etter omleggingen økte søkingen til utdanningene, og rekrutteringssvikten har også rammet barnehagelærerutdanningen som er uten formelle karakterkrav og som fortsatt er treårig. Dessuten ser vi at lave søkertall ikke et særnorsk fenomen, men dessverre en del av en større internasjonale trend.
Spørsmålet er altså hva som har skjedd siden søkningstoppen i 2019? Det er lett å peke på to forhold: en pandemi som ga lærere i barnehage
