TOR MYKING OG HANS NYEGGEN
Hva er viktig for almens vekst og utvikling, og hva kan genetiske forskjeller mellom provenienser bety for forvaltning av alm etter angrepet av almesjuken? Det ble undersøkt i landets eneste forsøk med alm i Fana i Bergen. Forsøksfeltet ble etablert for å kartlegge genetiske forskjeller mellom provenienser fra utbredelsen i Norge. Senere er det omgjort til et produksjonsforsøk.
ALMESJUKEN I NORGE
Almesjuken er en alvorlig soppsjukdom (Ophiostoma ulmi) som spres av en bille, den såkalte almesplintboreren (Scolytus laevis). Angrep fører til at vanntransporten blok- keres slik at trær i alle aldre visner. For å nøste opp i almesjukens historie i Norge må vi spole noen tiår tilbake. Sjukdommen ble påvist første gang i Norge i 1963, og i 1981 kom en ny epidemi forårsaket av den mer aggressive Ophiostoma novulmi. Epidemiene har en utbredelse omtrent som en hestesko rundt Oslo orden. Den har altså ikke spredt seg nevneverdig verken nord for Dovre eller på Vestlandet. Den har også utviklet seg mye langsommere hos oss enn i både Danmark og Sør-Sverige, men et var- mere klima vil kunne føre til raskere spredning også i Norge. I 2006 ble alm første gang ført opp på den norske rødlisten som Nær truet og senere oppgradert til Sårbar. Oppgraderingen på rødlisten skyldes også at hjort og elg har almen høyt på menyen. Det er dokumentert omfattende beiteskader både på foryngelse og trær av ulike størrelser - som ikke bare reduserer almens vitalitet, men også kan føre til at selv store trær bukker under. Vi kan trygt si at almen har hatt bedre dager her til lands.
VEKSTRYTMEN AVGJØR KLIMATILPASNINGEN På grunn av almesjuken samlet Skogforsk (nå Nibio) i 2000 almefrø fra almens utbredelsesområde i Norge for å etablere feltforsøk slik at genetiske forskjeller i vekstrytmen kunne kartlegges. Vekstrytmen er et sam- lebegrep for når veksten starter om våren og avsluttes om høsten. Den er i stor grad genetisk styrt og helt sentral for trærnes kli- matilpasning. Frø til forsøket ble samlet fra Alstadhaug, Steinkjer, Luster, Bergen og Ås. Forsøket ble plantet på Stend i Fana, Bergen, i 2003 som genetisk forsøk med fem provenienser, i alt 2200 tre, i kvadratforband med en meters avstand. Både i 2008/2009 og 2017 ble forsøket tynnet og høyde og diameter ble målt. Ved den første målinga etter tynning var det 417 trær/daa igjen i det opprinnelige proveniensforsøket, mens det etter siste tynning var 116 trær/daa tilbake.
PROVENIENSFORSKJELLENE
Resultater fra forsøkets tidlige barndom (tabell til venstre) viste at det er store geo- gra ske forskjeller både i tidspunktet for vekststart, vekstavslutning og høydevekst hos alm.
Variasjon i tilvekst, løvsprett og vekstavslutning for almeprovenienser langs gradienter fra nord til sør og fra kyst til innland. Løvsprett og vekstavslutning er angitt som % ved et gitt tidspunkt. (Myking og Skrøppa 2007).
Når ulike provenienser er plantet på samme sted og eksponeres for de samme klima- og daglengdeforhold, kommer proveniensforskjellene klart frem. Vekstavslutningen følger breddegraden, med tidlig vekstavslutning i de nordligste populasjonene og stadig senere jo mer sørlig opphav. Fra andre studier vet vi at daglengde er et viktig signal for vekstavslutning både for alm og en mengde andre trær og busker, og er åpenbart viktig for å sikre at innvintring skal skje i tide. Dette er logisk ettersom dagene er mye lengre nordpå enn i sør om sommeren. Et varsel om å forberede seg på vinteren i nord må derfor skje ved en lenger daglengde enn i sør. Dersom vekstavslutningen inntre er for sent vil trærne kunne skades eller bli drept av frost. Forflytning av materiale fra sør mot nord kan utløse slike klimaskader siden den kritiske daglengden for vekstavslutning inntre er mye senere i nord enn det et sørlig materiale er tilpasset.
Høydeveksten er og, som forventet, avtagende med økende nordlig opphav. Når ulike provenienser er plantet på samme sted vil nordlige provenienser avslutte veksten lenge før det er strengt tatt nødvendig og går på den må
