Skolelederen
23.10.2018
Når alle er spesielle og unike, blir det alminnelig å være spesiell ... Vi lever i ei tid der vi skal dyrke oss selv og vår egen unikhet. Alternative fortellinger om fellesskap med ansvar og plikter, gode læringsfellesskap og trygge relasjoner, kan danne en motvekt til den romantiske individualismen, sier universitetslektor Mattias Øhra.
Mattias Øhra er universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge. - Det har skjedd en voldsom forandring de siste 20-30 årene i forhold til en radikalisert individualisme. Fordi vi er blitt et rikt land, har vi et fundament for å realisere denne. Vi er omgitt av flere og flere krav om at vi skal være «ekte», være «oss selv», et krav om autentisk selvrealisering. Øhra var en av foredragsholderne på Quart-konferansen som arrangeres av Skolelederforbundets fylkeslag i Vestfold, Telemark, Buskerud og Østfold.
Den store fortellingen i Norge i dag handler mye om stress og press. - Vi må huske på at 90 % av stress og press er bra og normalt, men det er det farlige stresset, da kroppen er i kronisk høy beredskap, som er farlig. Da lærer du ingenting. Det er kognitivt umulig, sier Øhra. Han er opptatt av at vi må utvikle et språk for hva barn og unge står i. Vi må gjenfinne en balanse i det å være flink i noe og det at flink blir det absolutte målet på alt.
Bruddflater og frirom
Selv vokste Øhra opp i en tid da det var mulig å være alminnelig, Det var bruddflater og frirom; alt var ikke organisert. De voksne var ikke så tilstede og «på» på samme måte. Nå skal ungdom bli den beste versjon av seg selv, og mange er redd for å bli avslørt som alminnelig! Hverdagen kjennetegnes av aktivitet; etter skolen er det en ny timeplan. Litt satt på spissen så er det rom for egentid fra 20 til 20:30 ... Tida skal brukes fornuftig. - I min tid gjorde vi mye ufornuftig, det var rom for andre fortellinger, påpeker Øhra.
-Den romantiske individualismen er en slags kunstneridé
Gå til medietDen store fortellingen i Norge i dag handler mye om stress og press. - Vi må huske på at 90 % av stress og press er bra og normalt, men det er det farlige stresset, da kroppen er i kronisk høy beredskap, som er farlig. Da lærer du ingenting. Det er kognitivt umulig, sier Øhra. Han er opptatt av at vi må utvikle et språk for hva barn og unge står i. Vi må gjenfinne en balanse i det å være flink i noe og det at flink blir det absolutte målet på alt.
Bruddflater og frirom
Selv vokste Øhra opp i en tid da det var mulig å være alminnelig, Det var bruddflater og frirom; alt var ikke organisert. De voksne var ikke så tilstede og «på» på samme måte. Nå skal ungdom bli den beste versjon av seg selv, og mange er redd for å bli avslørt som alminnelig! Hverdagen kjennetegnes av aktivitet; etter skolen er det en ny timeplan. Litt satt på spissen så er det rom for egentid fra 20 til 20:30 ... Tida skal brukes fornuftig. - I min tid gjorde vi mye ufornuftig, det var rom for andre fortellinger, påpeker Øhra.
-Den romantiske individualismen er en slags kunstneridé
