En av de skuffede var Hans-Kristian Hagen, som med sin praksis Hans Hus hadde levert et forslag som skilte seg fra alle de andre, ved å legge seg under bakken og bevare et bygg alle andre hadde foreslått å rive. Det uvanlige forslaget ble ikke godt mottatt.
- Når jeg snakker med kolleger, så er det jo ingen som blir begeistret for vinnerprosjektene i disse konkurransene. Enda et tannløst prosjekt, tenker man. Før var arkitektkonkurransen et tidsbilde av hva som var rådende, eller kanskje til og med avantgarde, i arkitekturfaget. Det kunne være spennende å se hva slags ulike arkitektursyn som kom til uttrykk i en sånn konkurranse. Sånn er det ikke nå. De fleste forslagene skaper ikke noe stort engasjement i miljøet. I hvert fall ikke i positiv forstand, sa Hagen, som mener inntrykket mange sitter igjen med, er at vinnerne av konkurranser stadig oftere er forslag som lett går videre i prosessen, som lar seg realisere til riktig pris, og som skaffer offentlige midler, sa Hagen. Hagen sparket med det i gang vinterens konkurransedebatt.
- Krever enorme ressurser
Hagen fikk raskt støtte fra Carl-Viggo Hølmebakk, som året før satt i juryen til konkurransen om nytt verkstedbygg for Follo museum i Drøbak. Han endte opp med å ta dissens i den endelige avgjørelsen, fordi han mente juryen kåret feil vinner. Ifølge Hølmebakk er konkurransevilkårene blitt så rigide og uinspirerende at de beste arkitektene ikke lenger er med.
- Bare renderingene til en konkurranse som Domkirkeodden koster jo omtrent det samme som tre innkjøp i konkurransen. Det gjør at folk mister lysten. Jeg kjenner mange både i min generasjon og yngre som sier at de ikke gidder mer, fordi det aldri er de beste som vinner.
Ett av de fremste ankepunktene med åpne konkurranser sånn som de ofte arrangeres, er alle arbeidstimene som går med. Da Fortidsminneforeningen i høst lyste ut konkurranse om nytt verdensarvsenter ved Urnes stavkirke, kom det inn 124 bidrag fra inn- og utland. Det tilsvarer rundt 40 millioner kroner i arbeidstimer, kun på den ene konkur