Tone Larsen Hoel er klinisk vernepleier med flere videreutdanninger og en master i psykisk helsearbeid. Hun jobber som seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.
Helse- og sosialarbeidere jobber innenfor et kunnskaps- og praksisfelt der ideologi, kunnskapsgrunnlag og rammer for praksisutøvelsen er i stadig utvikling og endring. Siden 1990-tallet har særlig kravet om å jobbe kunnskapsbasert vart førende. Det betyr at praksisutøvelsen skal begrunnes i evidens. Forståelsen av hva evidens er har vært og er imidlertid varierende (Grimen 2009). Videre har betydningen av brukermedvirkning i den enkeltes tiltak, i tjenesteutviklingen og i forskning blitt vektlagt. Likeledes å anerkjenne og anvende brukernes egen erfaringsbaserte kunnskap (Helsedirektoratet 2014). Men hva er best kunnskap å begrunne praksis i på helse- og sosialfeltet? Hva kan brukererfaringer bidra med som kilde til kunnskap i en kunnskapsbasert praksis? Begrepet «bruker» anvendes her i betydningen en person som har behov for eller mottar helse-, omsorgs- og/eller sosiale tjenester (Westerlund 2012).
Evidensdebatten
Evidensdebatten handler om hva våre beslutninger og praksis i tjenestene skal hjemles og begrunnes i. Debatten inkluderer både uenighet i kunnskapssyn og ideologi, og uenighet om bruken av kunnskap i overgangen fra teori og forskning til praksis, om skjønnets plass i praksisutøvelsen, og etikk (Grimen 2009). Tilhengerne av evidens, forstått smalt som forskningsbasert kunnskap, vektlegger særlig behovet for å frambringe mest mulig objektiv og representativ kunnskap. Prioriterte problemstillinger er hva som virker, hva som kan heve kvaliteten på tilbudene, og hvordan unngå ikke-virksomme og dyre tiltak. Forskningen skal gi hjelp til å prioritere og evaluere, og man har et ønske om å kunne akkumulere kunnskap (Grimen 2009). Kritikken mot evidensbevegelsen har kommet fra flere hold, også fra det sosialfaglige miljøet. Evidensbasert sosialt arbeid har blitt definert som «the conscientious, explicit and judicious use of current best evidence in making decisions regarding the welfare of these in need» (Sheldon 2005, 16). Kritikerne av en smal forståelse av evidens frykter at for sterk vektlegging av forskningsbasert kunnskap hentet ut ved noen få anerkjente metoder på gruppenivå, skal føre til fremmedgjørende og manualiserte tilnærminger framfor individuell tilpasning. Man frykter telle- og detaljstyring og standarder som ikke passer det virkelige liv der ansatte og brukere og pårørende reelt møtes (Vindegg 2009). Videre kritiseres det positivistiske kunnskapssynet evidensbevegelsen bygger på, da det kan medføre et reduktivt og objektiviserende menneskesyn (Vindegg 2009). Webb (2001) er av dem som har påpekt at sosialfaget og det praktiske arbeidet skal utøves i en kompleks politisk, økonomisk og kulturell ramme. Enkeltmenneskers situasjon er sammensatt og unik, og derfor blir behovet for utøvelse av skjønn og etiske vurd
